Litt om deg selv og oppveksten i Molde 

Endre vokste opp i Aukraveien i Molde sammen med moren som var sykepleier, faren som var psykiater og forfatter, og en yngre søster. Familien delte hus med besteforeldrene på morssiden. Endre var redd for å være alene som barn. Da han kom i skolealder og kom hjem før foreldrene var det godt å ha besteforeldrene i huset. Han var nært knyttet til dem. De mistet sin sønn, som var jagerpilot, da han ble drept i en tragisk flyulykke. Endre forteller at besteforeldrene sa at han lignet på sin onkel, noe som gjorde forholdet ekstra nært. Besteforeldrene hadde et rom der bestefar hadde verktøy og redskap, og bestemor en stor vev. Under veven kunne han være lenge og han skapte en verden med forestillinger og der han diktet fortellinger, men bare når besteforeldrene var der. Endre var ellers en aktiv gutt som var høyt og lavt. Det tok litt tid før han lærte å lese.  

Foreldrene tok han tidlig med i teatret. Han husker spesielt ei forestilling han så som liten, om en tyv, hvor tyven stakk av og Endre ropte ivrig at “han stakk av med båt.” Da han gikk på ungdomsskolen, så han Rosmersholm av Ibsen, ei forestilling som gjorde varig inntrykk. Han likte teater. Han beskriver seg som lite beskjeden og at han gjerne skulle vært med i Poppeloppeteateret.

Hva vekte din interesse for diktning? 

Endre tror det har mye med byen Molde som kulturby å gjøre. I 1992 i forbindelse med Molde by sitt 250 års-jubileum ble landets første litteraturfestival stiftet, Bjørnsonfestivalen. Endre jobbet der som frivillig, hjalp til, solgte T-skjorter og ble kjent med mange forfattere. Han nevner spesielt Anne Karin Elstad og en poet fra Makedonia, Mateja Matevski. Møter med levende mennesker som var i verden, utenom i bøker.  

På videregående skole ble han interessert i «voksenlitteratur». Fra andre året på videregående begynte han å skrive egne tekster, og han gjendiktet blant annet Time Out of Mind av Bob Dylan. I 2001 oppdaget han Diktkammeret til Helge Torvund, lyriker, forfatter, psykolog og kritiker. Gjennom diktkammeret.no er han kanskje den her i landet som har oppfordret til og rettledet flest i å skrive dikt. Diktkammeret er et åpent skriveverksted for barn og unge. Det startet i februar 2001 som en del av Dagbladets litteratursatsing. Siden august 2015 har Diktkammeret vært et folkefinansiert nettsted. Endre skrev mange dikt på PC i biblioteket på videregående skole, der brukstiden var begrenset til en halv time om gangen. Disse printet han ut og sendte til Diktkammeret. Der fikk han gode råd gjennom positive og negative tilbakemeldinger. Endre er en av poetene i Diktkammeret som debuterte med bok. Som 19-åring i 2001 debuterte han som lyriker med Ribbeinas vingespenn, der tematikken kretset rundt barndom, mellommenneskelige forhold og erotikk. Boka ble kritikerrost og mottatt med mange lovord for en ung debutant.

Veien til forfatteryrket 

Etter videregående gikk Endre på forfatterlinja ved Buskerud Folkehøgskole. Skrivekunstakademiet i Hordaland ble neste steg, etterfulgt av studier i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. I 2008 ble han leder for Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, en rolle han hadde fra 2009 til 2011. Etter 2011 skrev han tre diktsamlinger og gjorde en gjendiktning av Inger Christensens Det i 2016. For denne oversettelsen ble han nominert til Bastianprisen i 2017. Pax skriver blant annet om oversettelsen: “Han aktualiserer og vitaliserer på mange måter originalteksten og gjør den enda mer tilgjengelig og trollbindende for dagens lesere.” I tillegg har han jobbet mye med litteraturformidling, da særlig med poesi som tema gjennom produksjoner for den kulturelle skolesekken i barne- og ungdomskoler over hele landet. I 2017 og 2018 var han programleder for to sesonger av radioprogrammet Ordet fanger på NRK P2, som handlet om samtidspoesi. Han har undervist i kreativ skrivemetodikk for førstekullet på tekstforfatterlinja ved Høyskolen Kristiania fast hvert år de siste tolv årene

Veien til forestillingen Arne og Haugtussa

Dette er noe helt nytt for Endre – det er første gang han får diktningen sin satt i scene. Teksten hans blir bearbeidet og tolket av andre. Endre hadde tidligere ikke «oppdaget» Garborg og Haugtussa, men da han leste diktsyklusen på ny, ble han grepet av Veslemøys kraft og hvordan hun er fanget i tanker, tankebilder og fantasier. Han beskriver verket som en kraft på høyde med Dantes Inferno. Garborg beveger seg så langt inn i det indre landskapet at det mangler sidestykke – det er nesten psykedelisk, sier Endre. Han tok kontakt med litteraturviter Espen Grønlie som ble medforfatter. I sin doktorgrad ved institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved UiO forsket Espen Grønlie på Pounds bruk av flerspråklighet. Disse to satte seg ned og arbeidet seg gjennom manus fra nyttårsaften 2022 til 10. januar 2023.    

Haugtussa er mye tolket, dramatisert og iscenesatt. Den er regnet som et lyrisk hovedverk i norsk litteratur. De to forfatterne ønsket å skape ei fortelling med et annet utgangspunkt enn de tradisjonelle dramatiseringene av Haugtussa. Forfatterne setter fokus på den dikteriske prosessen, hvordan dikteren møter sin hovedperson Veslemøy. De ser for seg ei scene der forfatteren sitter alene i sin skrivestue. Han ser ei dør som ingen andre ser. Veslemøy dukker opp og  snakker til han, går i dialog med forfatteren. En enkel effekt som knytter sammen fantasi og virkelighet. Blir ett med universet. For mange kan Haugtussa virke fremmed. Forfatterne har pusset vekk mye av det psykedeliske. 

Grønli tok hånd om det biografiske, mens Endre fokuserte på det lyriske og dikteriske. Diktsyklusen er lang – omtrent to og en halv times opplesning – så det var nødvendig å gjøre et utvalg av tekstene.

Skriveprosessen 

De tar utgangspunkt i diktsyklusen Haugtussa, og de to forfatterne finner punkt de vil ha med. Dramaet vil handle mye om kunstnerens møte med det han skaper. Teksten kuttes i flere runder og de ender opp med en tekst som er litt “Jon Fosse aktig” ved å holde tilbake, ikke overøse med bilder for å gjøre teksten renere. Teksten sendes videre til regissør Linn Christine Wennersten som gjør sine grep. 

Garborg kunne ofte skrive dag og natt. Endre kjenner seg igjen i det. En forfatter som sitter alene og skriver kan gå så langt inn i sitt fantasiunivers, i sitt indre landskap, at virkeligheten kan bli borte. Fantasi er evnen til å se det som ikke finnes sier Endre. Å skape noe som ikke finnes innebærer en fare for å bli dratt inn i det. Skapelsesprosessen kan noen ganger gli lett og andre ganger være krevende. For Endre handler denne prosessen mye om å skape en fantasiverden, gjøre den virkelig, om å jobbe med kunst og det enorme indre landskapet på godt og vondt.  

Endre beskriver diktsyklusen Haugtussa som ei reise der mennesket står i krysset mellom fantasi, lys kraft og galskapens kraft, som det kan være vanskelig å være i. Ei superkraft som også er en svakhet. Ei enorm indre reise. Slutten på dette dramaet blir hemmelig frem til urpremieren, og blir ulikt det Garborg valgte: “Å heller vil eg med augo sjå enn dauv og blind gjennom verda gå og ikkje det sanne skilja." Haugtussa blir sveket inn i djevel- og heksesabbatt. Hun fristes til å gi opp alt, forstenes, men kjemper seg gjennom og velger til slutt å eie både minnene og smerten.

Synnøve Kåresen

Tilbake til hovedsiden Innkikk