Endre Skar ble Teatret Vårts første amatørteaterleder. Han kommer opprinnelig fra Tustna kommune på Nordmøre og har sine teaterrøtter trygt festet i Noregs Ungdomslags omfattende virksomhet i vårt fylke. Gjennom NU har Endre Skar fått en omfattende skolering i både regikunst, skuespillerkunst og teatrets forskjellige tekniske disipliner. Uten noen formell profesjonell teaterutdannelse ble Endre kalt til Teatret Vårt i 1977. Han ble straks grasrotmannen i Møre og Romsdals amatørteaterliv framfor noen annen. Hvor mange timer han har tilbrakt i kalde ungdomshus og tomme skolebygninger kan han sannsynligvis ikke svare på. Men om arbeidet for amatørteaterbevegelsen innen Teatret Vårt har han klare synspunkter.

Janny Hoff Brekke Vivi Sunde og Trond Birkedal i Toppmøte.jpg
Janny Hoff Brekke Vivi Sunde og Trond Birkedal i Toppmøte

- I utgangspunktet er Teatret Vårts ansvar for amatørteatervirksom­ heten nedfelt i fylkestingets behandling av Stortingsvedtaket som slo fast at det skulle legges et regionteater til Møre og Romsdal. Fylkestinget ville at virksom­ heten skulle ha en klar vinkling mot amatørvirksomheten. I startfasen ble denne målsetningen mer eller mindre tilfeldig gjennomført. Det ble mye opp til hver enkelt skuespiller hvordan de ville opprettholde et forhold til amatør­ teatervirksomheten i fylket. Blant annet deltok flere amatørteaterskuespillere i mindre roller under de første oppsettingene.

- Hvilke forventninger hadde amatørteaterbevegelsen til etableringen av Teatret Vårt? 

- De fleste amatørteatergruppene hadde virkelig store forventninger til Teatret Vårt. Forventninger om at ting nå skulle begynne å skje. Og etterhvert begynte miljøene rundt om å føle at denne delen ble vanskjøttet - at amatørene ble dårlig oppfulgt. Det er jo lett å se i ettertid at Teatret Vårt hadde en liten skuespillerstab, og at mulig­ hetene for å drive intensivt arbeid opp mot amatørteatergruppene var små. Likevel, en del kurs ble holdt allerede innen et år etter etableringen. Selv deltok jeg på det antagelig første - det var i 1973.

Men i årene framover ble det klar enighet i amatørteatermiljøet om at innsatsen på amatørteatersiden måtte økes.

- Og da ble det vedtatt å ansette en amatørteaterleder?

 - Først var det mye fram og tilbake om saken. Teatret hadde lite midler å rutte med, og det var ikke øremerket penger til en slik stilling. Men mot slutten av 1976 ble det vedtatt å gi Teatret Vårt en bevilgningsøkning som skulle dekke en stilling som amatør­ teaterleder. De frilynde ungdoms­lagene var jo aksjeeiere i Teatret Vårt etter at prøveperioden var ute, og fra det holdet ble det snakket varmt for amatørteaterbevegelsen. Men fra NU­ hold var det ikke noe spesielt ønske om å gjennomføre modellen med en amatørteaterleder. De ville helst at skuespillerne skulle jobbe individuelt mer aktivt opp mot amatørteater­ gruppene. Dette satte staben ved Teatret Vårt seg ganske sterkt imot. De ville ha en medarbeider som spesielt tok seg av amatørteatret. Resultatet var i alle fall at jeg ble ansatt i stillingen 1. januar 1977.

 - Fikk du da en nøye instruks for stillingen, eller måtte du selv forme stillingen?

 - Akkurat på denne tiden holdt man på med en organisasjonsplan for Teatret, og en instruks for min stilling ble bakt inn i denne. Men min oppgave ble jo først å sette inn krefter der hvor behovet var størst. Og størst behov var det for regihjelp til gruppene. Og for lån av utstyr - kostymer og lys. Vi jobbet etterhvert også fram en stor manuskriptsamling. I tillegg til dette var det kursvirksomheten som ble vårt viktigste arbeidsområde. Kursene ble holdt både ute i gruppene og på teatret: Etter hvert ble det mer og mer fylkesregionale kurs.

- Hvilke kurs ble det satset på i begynnelsen?

- Vi måtte jo begynne fra grunnen. Men vi satset mest på regi-kursing. Ute i gruppene fantes folk med adskillig erfaring, og vi forsøkte å få disse inn på kurs slik at arbeidet senere kunne videreføres i gruppene.

- Hvordan opplevde du å begynne ved et profesjonelt teater uten faglig utdannelse og bakgrunn bare fra amatørteaterbevegelsen?

- Jeg ble usedvanlig godt mottatt, og i utgangspunktet var det et meget inspirerende miljø. Men etterhvert opplevde jeg konflikter i forbindelse med å kunne bruke folk i amatørteaterarbeidet. Tiden var alltid knapp og folk prioriterte naturlig yrket sitt - det å være skuespiller. Produksjonsplanene var nokså stramme.

- Jeg følte vel at Teatret Vårt på slutten av 70-tallet hadde en oppgave i forhold til den regionen det skulle virke i, og det var naturlig for meg åmene ting om hvordan teatret skulle ta seg av de miljøene jeg kjente godt fra før. Det var altså naturlig for meg bevist å prøve å forme min stilling slik at vi kunne være med på å heve amatørteaternivået i Møre og Romsdal. Det var en del av ånden i Teatret Vårt også, på denne tiden, å forholde seg til det folket man bodde og virket blant. Det hadde en del med den politiske innstillingen hos de fleste i ensemblet å gjøre. Jeg følte denne tiden at jeg virkelig var en del av en gruppe som trakk sammen.

Johan B Kjeldsberg i Når hjertet er fullt.jpg
Johan B Kjeldsberg i Når hjertet er fullt

- Har Teatret Vårt betydd mye for amatørbevegelsen i Møre og Romsdal?

- Det burde kanskje ikke jeg uttale meg om... Men det har jo skjedd en utvikling, det er klart.

- Hvilke tilbakemeldinger har du fått fra amatørteaterbevegelsen selv, da?

- Da må jeg bruke to kilder. Den ene er de tilbakemeldingene du får som konsulent ute i marken og ser folk i hvitøyet daglig. Og de tilbakemeldingene er stort sett entydig meget positive. Det må jeg få si. Ja, det er jo det som gjør hele gleden ved dette arbeidet. At du blir godt mottatt og at folk er fornøyd med det som blir gjort. Glad for å få en håndsrekning.

- Den andre kilden jeg kan bruke er en ganske omfattende undersøkelse fra 1985 som ble gjort ute blant amatørteaterlagene. Av de 80 svarene vi fikk inn fra gruppene svarte bare ett lag at de var lite tilfreds med den hjelpen de hadde fått av Teatret Vårt. Resten svarte at de var godt tilfreds og meget godt tilfreds. Et ganske godt og trygt resultat for oss som har jobbet med dette. Utviklingen kan man også måle gjennom å se på amatørteater­ festivalene. Man kan tydelig se den tekniske utviklingen, men også den skuespillermessige. Fra at skuespillerne stort sett har vært overlatt til sine egne tilfeldige innfall på premieren, så er det nå langt mer struktur over det som presenteres fra amatørscenene her i fylket. Det er mer mål og mening i det de enkelte gruppene driver med. Det er greit med improvisasjon, men...

- Det viktigste er at gruppenes ambisjoner har steget sammen med kunnskapene. Grupper som har spesialisert seg har produsert oppsiktsvekkende forestillinger. Man kan i den sammenhengen ikke komme utenom «Jazzå-teatret» på Sunndalsøra som gang på gang har laget vellykkede produksjoner bygd på sitt eget lokalmiljø og sin egen lokalhistorie.

 -Er det ikke slik at etterhvert som det blir arbeidet opp mot amatørteater­ bevegelsen avdekkes det stadig nye behov som gjør dette til litt av en Sisyfos-jobb?

- Det er nettopp det som er problemet i en amatørteaterbevegelse som fremdeles tørster etter kunnskap. Jo mer man arbeider jo flere arbeidsoppgaver får man. Det ble for min del både en utfordring og en klamp om foten. Man får for mange oppgaver i en stilling som fremdeles bekles av en person. Med for mange oppgaver blir ingen oppgave løst godt nok. Man blir stadig gående med en følelse av ikke å strekke til. Dette gjelder i alle yrker.

Men i dette yrket har man med seg en ideell ballast fra et tidligere liv som amatør som gjør at man utfører mest mulig arbeid for minst mulig lønn. Dette går selvsagt ikke i lengden.

- Nå har du vært engasjert i et utredningsarbeid om amatørvirksom­hetens framtid ved Teatret Vårt på oppdrag fra Møre og Romsdal Amatørteaterråd. (MØRAT) Hvilke signaler gir du i konklusjonen?

- Uten at vi greier å gi nøkkelpersoner kompetanse nok til selv å ta over instruksjon og undervisning i sine egne områder, gjerne for flere lag, kommer ikke amatørteater-engasjementet fra Teatret Vårts side noe særlig videre. Vi må satse på planmessig undervisning, kursing, som kan gi interesserte mennesker den nødvendige kompetansen. Dette gjelder også på scenografisiden. I en slik kursmodell må sterke lærerkrefter skaffes. Jo sterkere lærerkrefter jo mer får vi igjen på lang sikt, selv om de mest kompetente lærerne koster litt penger på kort sikt.

Sier tidligere amatørteaterleder Endre Skar. I dag føres hans nybrotts­ arbeid videre på Teatret Vårt av Eldrid Karin Larsen. Teatret Vårt har helt fram til jubileet satset bevisst på amatør­ teatret, og akter å fortsette med det.

Teksten er hentet fra boken: Teatret Vårt gjennom 20 år. ISBN 82-90393-48-2.