Ola B Johannessen Teatret Vårt et opprør mot det bestående.jpg
Ola B Johannessen

Godt og vel et år før vi startet i Molde, hadde vi snakket alvorlig om å starte vårt eget teater i Oslo. Og vi, det var Kjetil Bang-Hansen, Helge Hoff Monsen og jeg. Vi tok kontakt med en del folk i den anledning, blant andre Rønnaug Alten, Per Gjersøe, Knut Walle og Nils Vogt. Og en del andre folk som faktisk ikke ble med da Molde ble aktuell. I diskusjonsgruppa var også Tom Remlov, som da var teatersjef på Den Nationale Scene i Bergen og John Kristian Alsaker, en av våre fremste scenografer. 

- Grunnen til at vi havnet i Molde med hele greia var at regionteater­ modellen sto foran utbygging, og den representerte den beste muligheten vi hadde for å få realisert et nytt teater som var bygget på Skuespilleren, på Ordet. Et teater med et klassisk repertoar som virkelig kunne vise hvilke dikteriske kunstverk som var skapt for teatret opp gjennom tidene. Vi ville henvende oss til vår samtid gjennom det som var skapt i fortiden. Det ble en meget sterk motsetning til det som for eksempel hendte på Hålogaland Teater. De tok utgangspunkt i stedet de kom til og lagde teater ut fra det. Vi kom til Møre og Romsdal med fremmede steder i bagasjen. Med klassikerne. 

- Gruppen var ikke tilfeldig sammensatt, altså? 

- Ikke tilfeldig, men som ved alle slike spennende foretak er det alltid noen som faller bort, og andre som kommer til. Det er en slags innebygget dynamikk i denne prosessen. Slik ble det med denne gruppa også. 

- Men hvordan føltes tanken på virkelig å flytte til Møre og Romsdal og tilbringe en vesentlig del av yrkeskarrieren der? 

- En vesentlig del av årsaken til at vi dro til Molde var den voksende misnøyen med det bestående teater i Oslo. Mange av oss var trøtte av den fabrikkmodellen teatret hadde utviklet, hvor du hadde ingen eller liten innflytelse over arbeidet du var med på. Ingen påvirkning på repertoar eller de betingelsene du som skuespiller skulle arbeide under, eller måten et stykke du var med i skulle spilles på. Så det var et opprør mot det bestående. Og sett i et slikt perspektiv var det å flytte ut av Oslo bare naturlig, flott og riktig. Slik føltes det. 

Kaare Kroppan og Gøril Haukebø i En midtsommarnattsdraum.jpg
Kaare Kroppan og Gøril Haukebø i En midtsommarnattsdraum

- Var det klart helt fra starten av at det ville bli et allmøtestyrt teater? 

- Det var ganske klart at det var gruppen som skulle styre teatret. De eldste skuespillerne, Per Gjersøe og Rønnaug Alten, hadde erfaring fra slik styring. Per Gjersøe var i sin tid aktiv i Studioteatret på Karl Johan, rett etter krigen. Studioteatret varjo en hemmelig teatergruppe under selve krigen. Dette teatret var mer eller mindre kollektivt drevet som et eksperimentteater i årene etter krigen. Per bidro sterkt til at vi trodde vårt eget eksperiment var mulig. 

- Selv om allmøtet formelt var ansvarlig for den kunstneriske linjen, ble det snart klart at Kjetil Bang Hansen og jeg fikk jobben som kunstneriske ledere. Mest på grunn av vår virksomhet som instruktører. Det ble liksom slik at de med erfaring måtte lyttes til. Og det er ingen grunn til å legge skjul på at det tidlig ble problemer med dette. Vi fikk raskt styrings- og repertoarproblemer, ville diskusjoner og heftige krangler om teatrets framtid, om hvilken retning teatret skulle utvikle seg i. Blant annet fikk vi en fraksjon som meget sterkt satte seg imot at vi skulle sette opp Edvard Hoems «Kvinnene langs fjorden». Dette stykket var jo teatrets første steg inn i Møre og Romsdal som distrikt. Et forsøk på å gå inn i bak­ grunnen til de som bor i fylket og på å gå inn i stedets egenart. Det var jo et bestillingsverk fra Teatret Vårt som skulle skildre Møre og Romsdals konfeksjons­ industris vekst og fall. 

- Dermed kom den teaterpolitiske linje til å være i stadig forandring i Teatret Vårt. Spredningen av ideologisk overbevisning innen ensemblet var jo også stor, og det er klart at dette ga seg utslag. Hvor dypt de enkelte ideologier var rotfestet i gruppa skal jeg ikke ha noen formening om, men det var en slik spredning både i alder og temperament, at det var naturlig at dette fikk sine utslag. 

- Den første sesongen var den teaterpolitiske linjen klar, med to store klassikere på programmet. Senere ble det forandring, noe som enkelte var glad for - andre syntes det var pyton. Vi vekslet jo mye. Men vi hadde i utgangspunktet bestemt at vi i hvert fall ikke skulle være strateger i den forstand at vi ga publikum det vi trodde var lurt å gi dem. 

- At de eldre skuespillerne ble med, kom til å bety enormt mye for ensemblet. Per Gjersøe var min kollega i Fjernsynsteatret og han syntes det var tid for en forandring. Han ville ha kontakt med det levende publikum. Han var jo også en av veteranene fra Riksteatret og hadde erfaring fra turnelivet. Og de yngste i ensemblet, Knut Walle og Nils Vogt, som jo kom direkte fra Teaterskolen, hadde mye å lære av folk som Per. 

Turi Tarjem.jpg
Turi Tarjem i En ensom kvinne

- Det de yngre fikk av Per og Rønnaug har betydd mye for deres senere utvikling. Både Nils og Knut er i dag blant våre fremste skuespillere. 

- Men det var jo heller ikke bare det faglige med Per Gjersøe. Han var så generøs. Det var åpent hus hjemme hos ham, og vi bodde jo nesten oppe hos ham den første tiden! Hans måte å være teatermenneske på var en livsform. Han skilte ikke scenearbeidet fra privatlivet. 

- Per kjente jo distriktet fra sine turneer med Riksteatret på femtitallet, og han påsto faktisk at han med Teatret Vårt kom tilbake til ungdomshus som var akkurat like ille som da han var der med Riksteatret for 25 år siden. Ingen ting var forandret, påsto han. Og da han etter en forestilling, det var alvorlige «Ordet» av Kai Munk, plutselig gikk fram og beordret arrangøren «å gjøre noe med den fordømte trappa, den er ikke reparert på de siste tjue åra!», ble vi jo litt sjokkerte. Men slikt kunne han finne på. Han mente at når først folk i fylket hadde villet ha Teatret Vårt, måtte de kunne gjøre noe for å beholde det, også. 

- Da Per Gjersøe forlot oss etter to år for å begynne på Den Nationale Scene ble det et vendepunkt for Teatret Vårt. Men Per var da trett av å reise, og valgte slutte. Han var jo en voksen mann da han tok den avgjørelsen, da...  

- Hvordan ser du på regionteatrene i dag, etter tjue års eksistens?  

- Det eksperimenteres, og det finnes folk i norsk teater med ideer som kan få utløp gjennom de modeller som prøves i regionteatrene. Det er bra. Det behøves kanaler for slike ideer. Og vi står foran en omstrukturering av teatrene som kan gi interessante perspektiver for norsk teater på lang sikt. Når det gjelder det faktum at allmøtestyringen er borte, - Teatret Vårt var det siste gruppestyrte teatret i Norge! - synes jeg personlig det er et nederlag for teaterarbeidernes selvstendighet. Det er nok å nevne nedleggelsen av Teatret på Torshov for å forstå hva norsk teater nekter seg av mangfold! Dette henger selvfølgelig sammen med samfunnsutviklingen for øvrig; fra desentralisering og mangfold tvinges vi inn i sentralisering og sentraldirigering. Utviklingen ved de store teatrene går samme veg. Det er egentlig uttrykk for det samme når det ropes på administrerende økonomi- sjefer i stedet for kunstnere i ledelsen. Det vil være blodig urettferdig om den inngrodde forestillingen om kunstneren som uansvarlig klovn skal nedfelle seg i at vi fratas styringsansvar. Teatret er en kunstproduserende og kunstforskende institusjonledelsen må derfor være kunstfaglig!! Mener nå jeg. 

Teksten er hentet fra boken: Teatret Vårt gjennom 20 år. ISBN 82-90393-48-2.