Vivi5.jpg
Vivi SundeFriske innslag i bylivet og i norsk teaterliv

En sommerdag i 1975 satt en ung kvinne på toget fra Oslo i retning Dombås med videre destinasjon Molde. En by hun ikke kjente annet enn at hun hadde hørt om jazzfestivalen og visste at de hadde et fotballag i første divisjon fordi hun hadde en far som elsket fotball. Selv var hun lidenskapelig opptatt av teater, og i Molde var det et nystartet regionteater med allmøtestyringsform som hadde tilbudt henne ansettelse som skuespiller. Hun var nettopp ferdig med sin utdannelse ved Statens teaterhøgskole hvor hun hadde hatt Kjetil Bang Hansen som rektor, en av initiativtakerne til dette teatret som hadde fått navnet Teatret Vårt. En glad og spent ung kvinne, full av entusiasme og nye tanker om det teatret hun ville være med på å utvikle. 

Nyskapende teaterkunstnere – og lokale ildsjeler
Teatret Vårt var blitt opprettet i 1972, var landets andre regionteater og del av en historisk kulturpolitisk desentralisering. Teaterkomiteen av - 68, den såkalte Hellesenkomiteens innstilling, hadde åpnet nye muligheter for kulturlivet i distriktene. Riksteatret ved daværende sjef Eivind Hjelmtveit lanserte ideen om regionteatre. Hver landsdel burde få sitt eget teater som kunne være bedre forankret i sitt lokale miljø enn Riksteatret hadde mulighet til. Det var kamp om å få disse nye teatrene til sitt hjemsted.

I Molde var teaterinteressen stor, det var Riksteatrets beste spillested og hadde viktige talsmenn i kampen for å få teatret hit. Spesielt daværende ordfører Petter Pettersson, lektor.dr.philos Per Amdam, lektor Tor Melsæther og rådmann Hall Guttelvik må tilskrives en stor del av æren for at Molde ble vertskommune for Møre og Romsdal regionteater. Det fikk navnet Teatret Vårt med håp om at folket her i fylket skulle oppleve dette som sitt teater.

Kjetil Bang-Hansen, som ved siden av Ola B. Johannessen hadde vært en lederskikkelse de første årene ved Teatret Vårt, sto for en nyskapende og moderne måte å tenke teater på. Det var skapt mange skjellsettende forestillinger, ikke minst åpningsforestillingen «Tvillingene» av Shakespeare åpnet nye dører inn til disse rike, klassiske fortellingene. Det var fulle hus overalt. «Vi surfet gjennom fylket på en bølge av bløtkake og kaffe, vafler og svele og stående applaus», som en av dem sa. Det var gjort et viktig pionerarbeid – og så kom vi, flere av oss direkte fra teaterhøgskolen og skulle føre suksessen videre.

Hit kom jeg altså denne sommerdagen 1975 med mine to kofferter og hodet fullt av nye, entusiastiske ideer om teater. Til dette teatret og denne lille byen på Nordvestlandet som nettopp hadde fått seg både flyplass og vinmonopol etter langvarig strid om disse syndens dråper, og hvor mange fremdeles ikke våget å handle i fare for å bli offer for småbysladderen. Og som hadde dette unge, spennende, profesjonelle teatret som hadde tatt fylket med storm og satt spor etter seg i teaterlivet på nasjonalt plan med flere glimrende forestillinger og strålende omtale i riksavisene.

Her tumlet jeg ut av bussen en solrik ettermiddag, fant frem til leiligheten i Strandgata som jeg hadde byttelånt mot min lille Oslo-leilighet. Satt på balkongen i den lyse sommernatten med en fantastisk panoramautsikt over fjord og fjell og gledet meg til fortsettelsen.

Taetuffe  13.jpg
Tartuffe

Flat struktur og høye bølger
Regionteatrene var allmøtestyrt, det var et trekkplaster for unge, ambisiøse kunstnere. Her kunne vi selv bestemme repertoaret. Det åpnet for muligheter til å realisere nye tanker og ideer uten å forholde seg til en tradisjonell ordning med teatersjef hvor man ofte bare var en brikke i andres konsept og valg av stykker.

70-tallet var en brytningstid på mange plan både politisk og kulturelt. Jeg var del av en ungdomsgenerasjon som gjorde opprør mot mye av den verdikonservatismen vi var vokst opp med. I bagasjen hadde jeg opplevelser fra Paris 1968 hvor jeg var språkstudent og havnet midt i studentopprøret ved Sorbonne, et voldsomt anti-autoritært opprør både institusjonelt og politisk. Det hadde ringvirkninger over hele Europa og fikk stor innflytelse i mange miljøer både ved universitetene og i politikk, kultur- og samfunnsliv.

På Blindern, hvor jeg gikk et par år før jeg kom inn på Statens teaterhøgskole, var kvinnekampen, Vietnamkrigen og EF striden hete temaer blant studentene. På teaterskolen diskuterte vi teatrets rolle i samfunnet. Vi gikk i Nationaltheatret i jeans en slags demonstrasjon mot den borgerlige tradisjonen at man måtte kle seg for å gå i teater. Teater skulle være for alle. Vi lette etter nye former både når det gjaldt scenespråk og muligheter til å fortelle de historiene vi mente var viktige. Regionteatrene tilbød oss disse mulighetene. En perfekt løsning for en ung idealist.

Allmøtestyring var en utradisjonell ledelsesmodell og møtte en god del kritikk.

Kunne det bli noen orden på det da? Når alle skulle være sjef? Det måtte da bli mye rot, endeløse diskusjoner og pulverisering av ansvar? Visst var det utfordrende, og ja, det var til tider heftige diskusjoner, men likevel langt mer velorganisert enn hva mistroiske røster anklaget oss for. Vi valgte en allmøteleder og delegerte mye arbeid og ansvar for daglig drift til ulike komiteer. Allmøtet møttes hver 14. dag og trakk opp de store linjene. Vi hadde lange arbeidsdager, det var mye jobb å sikre forsvarlig drift i tillegg til å lage godt teater. Men jeg vil påstå at vi lyktes. Teatret Vårt var allmøtestyrt i 19 år og kan vise til en lang rekke kunstneriske seire, forestillinger som vakte oppsikt både lokalt og nasjonalt.

Sett i etterhånd ser jeg hvor heldige vi var, hvilken historisk sjanse vi fikk. Jeg tror knapt det ville vært mulig i dag, og jeg forstår at det kunne knytte seg usikkerhet til denne ledelsesmodellen. Vi var unge og ble betrodd et betydelig ansvar for klok forvaltning av offentlige midler. Teateret var organisert som et aksjeselskap som i dag, og forretningsfører var pålagt rapportplikt til styret hvis hun mente det foregikk økonomisk uansvarlighet, men den ble sjelden brukt. Og den kunstneriske friheten ble helt og fullt respektert.

Jeg sender både Pettersson og Amdam mang en takknemlig tanke, våre trofaste våpendragere og støttespillere. Pettersson var ordfører og Amdam var lektor og satt i fylkeskulturutvalget og fylkesskolestyret. De hadde betydelig makt og innflytelse både lokalt og nasjonalt når det gjaldt kultur og politikk. Man lyttet til dem. De fulgte hverandre som styreledere på teatret. To kunnskapsrike åndsmennesker som elsket teater, som var nysgjerrige og åpne for nye ideer. De ga oss frihet. De støttet og forsvarte oss og loset oss trygt gjennom mange kriger. Vi elsket dem. Eiliv Birkeland, fylkeskultursjefen var også et glødende kunst -og kulturmenneske og gikk på banen for oss mang en gang. Og vi hadde en viktig støttespiller i rådmann Hall Guttelvik.

Det beste teatret kan gjøres hvor som helst
Styringsformen var viktig for oss, men den var aldri et mål i seg selv. Den var et redskap, en frihet til å eksperimentere med nye sceniske uttrykk, til å velge de historiene vi syntes var viktige å fortelle.  «Det beste teatret kan gjøres hvor som helst» husker jeg Henning Mankell sa. Han satte opp flere forestillinger her på slutten av 1970-tallet og var en viktig stemme i den kunstneriske debatten.

Noe av det første jeg var med på som ung, fersk skuespiller var «Du vil vel bli lykkelig» skrevet og regissert av Mankell. Forestillingen handlet om reklamens kyniske utnyttelse av unge menneskers sårbarhet og de unges kamp for selv å definere sin identitet. Den ble spilt i et ungt, moderne scenisk språk som gikk rett hjem hos ungdommen og turnerte på videregående skoler over hele fylket med stor suksess.

«Sangjen uti øyå» (1977) handlet om kystbefolkningen på Mørekysten. Vi følger en vanlig familie fra århundreskiftet og frem til 1950-tallet. Forestillingen hentet stoff fra fiskerens liv og hverdag og fra dikt og sanger fra fylket. Vi fikk god hjelp blant annet av Romsdalsmuseet. Jeg husker godt besøket på Fiskerimuseet på Hjertøya og Sverre Bergs livfulle fortellinger om dette tøffe livet. Og latteren da han med glimt i øyet fortalte om «venakåte» som kjerringene strikket til sine kjære.  Det gjaldt å være både praktisk og kreativ om man skulle holde varmen på sjøen og være kar i sengen.  Og den spesielle krakken med hjul som fiskeren brukte når han bøtte garn og reparerte utstyr ble kopiert på teatrets verksted.

Fiskerjenta 1992 3.jpg
Fiskerjenten

«Hold kjeft, det er teater her»
Forestillingen ble en stor suksess og sto på repertoaret i flere år. Vi turnerte over hele fylket, og spilte blant annet på en rekke aldersinstitusjoner. For mange var det første gangen de var på teater. Så en dag, teatret var på Aukra, tror jeg, beboerne var på plass inne i storstuen og skulle se teater. Der satt også en gammal kar, stiv og strunk ytterst på annen rad. Nokså misfornøyd med å skulle se dette nymotens teatergreiene. Fullt av synd og skam og banning var det nå vel også. «Ja, blir det nokka bråk her, så går i» proklamerte han høyt og tydelig før stykket begynte. Forestillingen starter og ganske så fort sitter han helt oppslukt av historien. Døren ut til korridoren står åpen. Der ute er det plutselig noe bråk, en radio som står på, noen som snakker høyt. Da reiser han seg, går bort til døra og roper: «Sjå no te å skru av na radioen og holde kjeft der ute, det e teater her!» Teatret hadde fått en ny fan.

Historien minner meg om en liten forestilling jeg lagde mange år senere, «Tideverv». Den speilet også en tidsreise i et noe senere perspektiv, fra 1920-tallet frem til i dag, og ble spilt på sykehjem og aldersinstitusjoner rundt om i fylket. Etter forestillingen i Ørsta kommer en eldre dame bort til meg med tårer i øynene, tar hendene mine og takker og takker: «Tusen takk, detta kjøme ej aldri tej å gløyme. Ej ska ha programmet på nattbore. Tusen takk. Detta va jo livet mett detta. Ej kunne ha vøre sufflør.» Da har teatret mening. Da skapes det magi også i hverdagsrommet på et aldershjem langt inne i en fjordarm i distrikts-Norge.

Det er ikke de gode ideene som skaper god kunst, det er de gode møtene, har det vært sagt. På Teatret Vårt møttes mange, unge kreative kunstnere i denne tiden.  Det var også her Henning Mankell, Edvard Hoem og Henning Sommerro møttes og utviklet sine første samarbeidsprosjekt. «Jeppe på Berget» (1978) var en bearbeidet versjon av Holbergs komedie med innlagte Brecht-inspirerte sangtekster som kommenterte handlingen. Et fortellergrep som forsvarte den lille mann og kritiserte maktstrukturene i det samfunnet som både utnyttet og moret seg på hans bekostning. Bearbeidelse og regi var ved Henning Mankell, oversettelse til nynorsk/dialekt av Edvard Hoem og Henning Sommerro komponerte musikken.

«Storartede teatrale øyeblikk.»
«Der storbåra bryt» (1979) var et bestillingsverk, skrevet av Edvard Hoem med musikk av Henning Sommerro og med hele Vårsøg på scenen. En storslagen forestilling i regi av Pål Løkkeberg. Bakteppet var Norges frigjøringskamp i 1814. Handlingen fant sted på Mørekysten og tok opp konflikten mellom de store væreierne og fiskerne. Jeg husker vi strevde for å beherske utasundsdialekt og måtte lærte oss å egne line.

«Storartede teatrale øyeblikk og et ungt ensemble man knapt finner maken til», skrev Erik Pierstorff etter premieren. Han var teaterkritiker i Dagbladet og en av samtidens skarpeste penner.

Det er en uværscene i denne forestillingen hvor hele ensemblet står og drar i et langt tau for å berge en båt. Musikken er dramatisk, det er ulende lydkulisser og skuespillerne roper til hverandre gjennom stormen. Da er det en kar som reiser seg, går til vinduet og speider ut. En av teknikerne spør om det er noe i veien. «Nei, i måtte berre sjå an været, om i må ne og sjå etter båten.»  Det er vakkert når illusjon og virkelighet møtes på denne måten. Bedre tilbakemelding på at forestillingen har gått hjem kan man knapt få.

Shakespeare sto også flere ganger på repertoaret. Et av varemerkene for dette teatret opp gjennom historien har vært er å gi klassikerne ny form. Det radikale lå like mye i brudd med den tradisjonelle formen som det lå i å forankre teatret i politiske ideologier. Kunstmiljøene på 70-tallet var sterkt påvirket av tidens radikale, politiske strømninger og det var mange meninger om i hvilken grad teaterkunsten burde være ideologisk basert også på Teatret Vårt. Vi var på leting både når det gjaldt formspråk og hvilke historier som var viktige å fortelle. Bølgene kunne gå høyt, men ønsket om å lage kunstnerisk spennende forestillinger var alltid en felles ambisjon.

Oslo er ikke lenger et klart sentrum for norsk teater, skriver Dagbladets teaterkritiker Erik Pierstorff i sin oppsummering av teatersesongen 77/78 og fremhever spesielt nytolkningen av «Jeppe på Berget» ved Teatret Vårt. Han skriver videre at noe av det mest spennende i norsk teater nå skjer ved de små, lokale teatrene utenfor Oslo hvor unge kunstnere har fått komme ut og stå på egne ben. Han berømmer den bevisste politikk fra statlige myndigheter som har gjort dette mulig gjennom opprettelsen av regionteatrene. Og kommer med et stikk til de kritiske røstene blant lokale myndigheter som i sin lengsel etter det velfriserte teatret forsøker å stille seg hindrende i veien for dette.

Et dukkehjem-27.jpg
Et dukkehjem

Petterssons forsvarstale for kunstens frihet
Det var mye mer strid og diskusjoner rundt teatrets eksistensberettigelse enn det er i dag. Forslag om å nedlegge teatret var nærmest en gjenganger på fylkestinget. Vi var for røde og radikale, vi kostet for mye penger og vi bannet på scenen. Særlig Sunnmørslista og Fremskrittspartiet var etter oss. Men de sterkeste motstanderne hadde ofte ikke selv sett forestillingene og manglet konkret kunnskap om det de kritiserte.

 Etter premieren på «Der storbåra bryt» – som fikk strålende mottagelse av publikum og presse - var det fylkesting. Det satt Pettersson, høyremann og ordfører i Molde. På det tidspunkt også teatrets styreleder. Dagen før hadde han vært i Elnesvågen hvor teatret hadde hatt premiere. Han tok ordet på fylkestinget og sa: «Jeg forventer som vanlig forslag om å nedlegge Teatret Vårt. Til opplysning var jeg på premiere i går, og jeg vet at jeg er den eneste av de tilstedeværende som var der. Jeg kan forsikre forsamlingen om at jeg, og Høyre med meg, kan gå god for alt den røde forfatteren Edvard Hoem har skrevet. Det var en strålende forestilling. Heretter vil jeg ta enhver kritikk mot Teatret Vårt som bølgeskvulp mot en supertanker på Eikesdalsvatnet.»

Ja, vi har mye å takke Pettersson og Amdam for. Kunsten skulle og måtte være fri! Dette forsvarte de – uten unntak. Det sier mye om hvilke store kulturmennesker de var.

Og med hvilket engasjement, ikke minst Pettersson som var høyremann, forsvarte oss unge, radikale kunstnerne i tykt og tynt. Man tar seg i å tenke på en senere høyrepolitiker som fra statsministerpost forsøkte å begrense ytringsfriheten til et lite teaterkompani i Oslo for et par år siden. Det var større takhøyde blant enkelte fremstående høyrepolitikere i Molde på 1970-tallet.

Byliv – og folkesnakk
Vi var et friskt pust i bybildet i Molde. For mange representerte vi nok en noe annerledes livsstil, friere, mer uvøren og åpen enn enkelte var vant til – befriende for noen og forargende for andre. Jeg kunne få lange blikk når jeg vandret gjennom Storgata med platåsko, slengbukser, store hatter og lange, flagrende gevanter. Men vi var aldri så gale og syndefulle som enkelte så for seg. Hverdagslivet var arbeidskrevende og ikke veldig forskjellig fra folk flest. Vi knyttet vennskap, ble en aktiv del av byens liv, engasjert i kvinnekamp, likestilling, selvbestemt abort, barnehageplass til alle, opprettelsen av krisesentre. Fanesaker i tiden. Jeg husker godt opprettelsen av det første krisesentret hvor jeg satt gratis vakter. Solidaritet og idealistisk innsats sto sterkt.

Lucullus ble snart et yndet stamsted. Glimrende jazzmusikk, morsomme møter med musikere, moldefolk og andre av byens ulike kunstnere. Mange glass, friske diskusjoner og mye moro. Det kunne bli lange netter og nachspiel til langt utpå morgensiden.

Jeg husker en dag jeg satt i en taxi på vei til flyplassen at sjåføren plutselig sier: - Du e blid igjen i dag ser i. – Hva? sa jeg, jeg skjønte ingen ting. - Ja, du va´kje fullt så blid her ei natt for ei tid sia, hehe. Blei litt mykje for de da?» Og plutselig husket jeg at jeg hadde sittet gråtende i en taxi på vei hjem etter en lang og innholdsrik natt på byen noen dager tidligere. Da måtte jeg le. Her ble man observert, ja. Dette var nok vanskeligere for de som var bysbarn. Vi innflyttede kunstnere hadde et litt større handlingsrom før bygdedyret glefset.

Deilige dager 1985 5.jpg
Deilige dager

I mørket kan det skje så mangt
Folkesnakket kunne også ramme forestillingene våre og det hendte folk så syner. Forestillingen «Fremmed» (høsten 1980) utløste en voldsom debatt om sex på scenen. Den handlet om en ung gutt som ble mobbet, og en ung, tøff jente som forsvarte ham. De blir kjærester, og mot slutten av forestillingen er det en scene som slutter med at hun åpner noen knapper i skjorten hans. Så blir det black-out. I det mørket var det mange som hadde sett mye! Det ble stormende diskusjoner og avisinnlegg om at nå viser teatret samleie på scenen. Daværende rektor på en av ungdomsskolene her i byen var en av de ivrigste. Da han så forestillingen om igjen og vitterlig så at det ikke foregikk noe samleie, trodde han vi hadde forandret det. Og en av lærerne kom bort til oss og sa:

- Tusen takk for at dokker har kutta ut samleie.

- Vi har ikke kutta ut noe som helst.

- Ka? Jo!

- Nei.

- Nei, no skjønna i ikkje nokken ting?

- Nei, ikke vi heller.

Vi ble også mistenkt for å ha nytt alkohol på skolens område. Den samme rektor fant nemlig en tom champagneflaske i søppelkassen i skolegården. Han slo øyeblikkelig fast at det måtte være skuespillerne som hadde vært på besøk, som hadde kastet fra seg den!

Jeg var allmøteleder på den tiden, og husker jeg satt i mange intervjuer både på lokalen og i avisene for å forklare og forsvare teaterkunsten og hva denne forestillingen egentlig handlet om. Både sex og banning på scenen var et hett tema i årevis. Og uansett hvor mye vi prøvde å forklare at det er ikke vi som privatpersoner som banner, det er rollen. Vi forsvarer ikke banning, men skal vi gi et realistisk bilde av en situasjon er banning av og til nødvendig. Døve ører. I enkelte kretser var det ikke mulig å få gehør for at det er forskjell på illusjon og virkelighet i denne sammenheng.

Daværende prest i Molde menighet, Knut Ingebrigtsen, forsvarte banning på scenen i en lang kronikk i Romsdals Budstikke. Det var også ham som tillot at det ble danset i kirken under en gospelkonsert under jazzfestivalen. I hans kirke var det høyt under taket.

Kostymeskift mellom sveler - og nytrukket torsk
Vi ble en sammensveiset gjeng, vi som jobbet på teatret. Turneene var lange, flere uker i strekk, vi ble skikkelig rista sammen. På Smøla bodde vi i tre dager på det lille pensjonatet på Dyrnes på trange dobbeltrom med dusj og do i den ene enden av gangen.  Vi spilte to forestillinger på Smøla, spillelokalet var så lite og publikum så mange at det var nødvendig.

Så var det over til Veidholmen, uten broforbindelse på min første turne. Dek´en ble lastet fra bussen og over på fiskebåter og fraktet over. Det fantes ikke garderober så vi skiftet på kjøkkenet mens kaffen kokte og svele til pausen ble stekt. Riktignok med et slags forsøk på avgrensning, et provisorisk forheng av et ullteppe som hang litt skjevt mellom ulike aktiviteter på storkjøkkenet. Men fullt hus og verdens beste sveler. Torskemiddagene på pensjonatet på Dyrnes, glemmer jeg aldri. Det var felles måltider. Pensjonateieren var også kokk og selv om forholdene var enkle, kledte han seg i hvit jakke når han serverte oss middag. Så god fisk har jeg aldri smakt hverken før eller siden. Vi gledet oss til torskemiddagene på Smøla.

Farefullt kunne det være å være på reise, veinettet var ikke like godt som i dag. På vei hjem fra Hellesylt en sen vinterkveld oppover den svingete veien som den gang ikke hadde samme rassikring, hører vi plutselig bulder og brak og rundt neste sving er veien sperret av et digert snøras. Hadde vi vært noen sekunder tidligere ute ville vi blitt tatt av raset. Det var uhyggelig. Og jeg husker følgende nøkterne replikk fra en kvikk tunge: «No var det like før vi blei krabbemat folkens!» Det var jo sant. Det var stupbratt nedover til fjorden på den andre siden av veien. Vi måtte snu og dra tilbake til Hellesylt. Det ble rekvirert ekstraferge for å ta oss tilbake til Stranda hvor vi bodde.

Sverdet i steinen 2.jpg
Sverdet i steinen

Barn og turneliv - en utfordring
Vi var mange unge ansatte, stiftet etter hvert familie. Med så lange turneer oppsto det et problem med barnevakt når vi var ute og reiste, spesielt når både mor og far hadde turneplikt, men også ellers. Vi var ute opptil tre uker i strekk og det er lenge å være borte fra et lite barn. Umulig hvis du er alene med barnet, men kan også være krevende for den hjemmeværende part. Vi foreslo for styret at man måtte åpne for å ha med barnevakt på turne. Ellers risikerte man et ensemble som besto av unge barnløse eller middelaldrende folk og det kunne vanskeliggjøre rekruttering og drift. Dette fikk vi forståelse for. Teatret bekostet et ekstra hotellrom, og vi hadde med oss en ung jente som passet barna om kvelden når mor og far dro på forestilling. Noe slikt kan vel unge foreldre bare drømme om i dag? For barna var dette mektig populært. Være med på turne og ha lekestue hos barnevakten om kvelden med barne-tv og putekrig og tull og fjas. Når vi kom hjem sov de som regel søtt alle sammen i den store dobbeltsengen inne hos henne og ble båret inn til seg selv.

Humoren satt løst i gruppa, det var mange vittige tunger, mye latter og man kunne bli utsatt for practikal jokes. Så var det en ettermiddag i Ålesund, her bodde vi mer staselig på enkeltrom med eget bad på Hotel Noreg. En av jentene hadde tatt en dusj og lagt seg til å hvile før kveldens forestilling. Så banker en av gutta på døren, opprinnelig for å gi en beskjed og den hvilende kvinne roper fra senga: bare kom inn, døra er åpen. Hun har tidligere på dagen vært på shopping og kjøpt seg nye støvletter, de vil hun vise frem. Hun er ikke påkledd, men med dyna godt pakket rundt seg sitter hun på sengekanten og drar på seg de nye støvlettene. Da får den besøkende muntre herre en spøkefull ide; før hun får sukk for seg har han dratt av henne dyna, dyttet henne ut på gangen og låst døra. Og der står den arme kvinne kun iført støvletter, hamrer på døra og roper: «Slipp meg inn, vær så snill, slipp meg inn!» Men innefra svarer det lakonisk: «Nei, det er slutt mellom oss. Hvor mange ganger skal jeg si det. Dette går ikke lenger. Det er slutt.»

Hun ble ganske raskt sluppet inn igjen, latteren satt løst, og det hele ble selvfølgelig en god historie. Det kom ingen andre gjester forbi den stunden hun sto der i gangen. Og bra var nok det. Ellers hadde vel sladderen ingen ende tatt om hvilket uanstendig liv disse teaterfolka levde. 

snøkvit2 1977.jpg
Snøkvit og dvergane

Jeg heier på Eiliv Birkelands ambisjon
Og alt dette er nå snart 50 år siden. Og bare en liten del av den lange, stolte historien til dette teatret som siden fulgte. Hvis du hadde fortalt Oslo-jenta på toget at hun skulle bli moldenser, ville hun nok ikke trodd deg. Skjønt moldenser blir vel aldri en innflytter, den statusen er nok forbeholdt de innfødte. Men her ble jeg altså boende. Her ble det et langt og innholdsrikt teaterliv. Her ble det kjæreste, barn og familieliv og mange møter med flotte folk og med et stort publikum. Det har vært mange, gyldne øyeblikk, stående applaus og mange lovord. Og det har vært mange hverdager med slit og strev og tunge tak. Og plutselige, små hverdagsgleder. Unggutten som kom bort til meg på ferga og spurte om det var jeg som var Fiskerjenten. - Ja, sa jeg. - Steike, det var bra! Den gamle Bjørnsonfortellingen om kunstnerbarnet Petra hadde gått rett hjem. Det var gøy. Og kvinnen som så «Deilige dager» av Beckett tre ganger og hver kveld kom og takket, den siste kvelden med presang; et lite håndlaget kniplingslommetørkle. Hun kjente seg slik igjen i den historien. Eller en uventet hilsen i forbifarten etter mine forestillinger med Schwitters absurde tekster: – Det var du som var nøkkelen til at i skjønte nokka som helst av han der Schwitters. Fole artig! Slikt blir man utrolig glad for. Små bevis på at teatret har nådd frem til folk.

Hamlet sier om teatret: «Dens mål har fra første stund vært å holde et slags speil opp for naturen, vise dyden dens egne trekk, dårskapen sitt eget bilde og samtiden dens preg og skikkelse».

Ja, møtet mellom scene og sal byr på uendelige muligheter til underholdning og til innsikt. Vi elsker de gode historiene og magien som oppstår når vi når frem til hverandre. Jeg er fremdeles i slekt med den unge kvinnen som ville fortelle de historiene hun syntes var viktige. Jeg tror ikke teatret kan forandre verden, men teatret kan på sitt beste fortelle historier som løfter perspektiver og skaper innsikt, og kanskje av og til bidra til å dytte verden et lite skritt i riktig retning. Kanskje gjøre deg litt klokere og bedre i stand til å takle dette livet vi lever, som det tar et liv å forstå seg på hvis man i det hele tatt rekker det.

Jeg husker Eiliv Birkeland en gang sa at han trodde teater, kunst og kultur ville bli viktigere og viktigere ettersom vi gikk mot et samfunn med mere fritid, så det burde være et samfunnsmessig satsningsområde. Jeg heier på den ambisjonen!

Tekst av Vivi Sunde 

Historisk tilbakeblikk 1600x420.png