Nils Vogt og Kirsten Hofseth i Show-show.jpg
Nils Vogt og Kirsten Hofseth i Show-show

Nils Vogt er en av Norges mest suksessrike komikere. Med en rekke publikumstreffere på Oslo Nye og i Chateau Neuf stiller Nils Vogt i dag på A-laget blant ettertraktede norske skuespillere. Men sin «læretid» hadde han i Molde, på Teatret Vårt. Han ble med det første ensemblet opp i 1972, allerede før han hadde fullført teaterskolen. Og etter at han hadde tatt sin eksamen, var han igjen på plass i Molde, hvor oslogutten etter hvert fikk solide røtter i lokalmiljøet. Både flyttingen til og fra Molde var for Nils Vogt betinget av en naturlig utvikling i en talentfull skuespillers karriere. Men at han dro til Molde hadde også andre grunner. 

- Hva var bakgrunnen for at du dro opp til Teatret Vårt i Molde, Nils Vogt? 

- Jeg gikk på Teaterskolen på den tiden. Hadde gått to år. Den gangen var den fireårig, tredje året var et praksisår, altså to år på skolen, et praksisår, og så tilbake til fjerdeåret på Teaterskolen. Da var man altså ferdig utdannet. Så dro man ut, da. Jeg begynte på Teaterskolen i 1970. Praksisåret mitt var sesongen 1972-73, startsesongen for Teatret Vårt i Molde. Og grunnen til at jeg hang meg på der, det var at Kjetil Bang (Hansen) og Ola B (Johannessen) hadde mye med Teaterskolen å gjøre, og var mye med i undervisningsplanen. Og jeg syntes de var veldig up-to-date, liksom, da. Jeg syntes at mye av fremtiden lå der, altså, det de folka holdt på med. De var ganske avantgarde, og var veldig oppdatert i forhold til internasjonalt teater, det var liksom ikke noe sånn gammalmannsvelde, nei. 

- Da jeg hørte at de skulle til Molde og starte regionteater, så hang jeg meg på. Sa meg interessert. Nå var det ikke opp til dem om jeg skulle bli med der, altså - det var Teaterskolen som bestemte hvor man skulle jobbe under praksisåret. Men de fikk det til slik, da, at jeg ble med. For de også var interessert i at jeg skulle bli med som praktikant. Kjetil har alltid vært opptatt av pedagogikk. Av undervisning som en del av teatervirksomheten sin.  

-Tenkte du på Teatret Vårt som et springbrett, som en god start? 

- Ja. Jeg tenkte jo også at det var artig at det ble liggende akkurat i Molde. Ikke fordi jeg hadde noe kjennskap til Møre og Romsdal fra før, men ut fra at byen og forholdene var så forskjellig fra Oslo - veldig forskjellig. Jeg er jo Oslo-gutt, men akkurat da hadde jeg ikke lyst til å bli i Oslo. Jeg hadde lyst til å ta praksistiden utenbys. På lang sikt mente jeg at karrieren min var best tjent med at jeg først begynte ute og senere kom hjem igjen, liksom. Så det med Møre og Romsdal syntes jeg virket forlokkende, ...det virket litt eksotisk, liksom. 

- Det var en interessant sammen­ setning av gruppa som skulle opp til Molde..? 

- Ja, det var direkte oppsikts­ vekkende. Egentlig noe av styrken i begynnelsen, det. De hadde jo et meget stort aldersspenn, på begge kjønn. Virkelig en forse. For de fleste regionteatre er faktisk dette ofte en hemsko. Ensemblene blir for unge. Veldig mange regionteatre som oppsto senere, for så vidt Hålogaland Teater også, led under at de ikke hadde veteraner. Det er jo slik i vårt fag at det er hos de som har mest erfaring du kan lære mest. Og de i Molde hadde jo Per Gjersøe med, ikke sant, som for det første var en turne-rev, og som faglig sett også var en rev, for å bruke det uttrykket. En rev som det var veldig mye å hente fra. Veldig viktig inspirasjonskilde var Per Gjersøe, i miljøet. Også som sosialt samlingspunkt. Veldig sosial type, Utadvent. 

- Per var en fyr som aldri sto stille. Han ville være med på alt, var egentlig en fyr som var i fritt fall hele tiden. Han var ikke interessert i å sikre seg. Han var vel litt lik meg selv, han ville være med der det skjedde. Han satset på Ola og Kjetil som de progressive i norsk teatermiljø. 

Nils Vogt og Sylvia Salvesen i Jeppe på berget.jpg
Nils Vogt og Sylvia Salvesen i Jeppe på berget

- Og de som ble regnet som progressive satset altså på klassikerne i de første oppsettingene? 

- Ja, det kan høres ut som en motsetning, men ingen av oss følte det slik. Det progressive lå mye i formen, måten man satte opp stykkene på. For innholdet i klassikerne, enten det var Shakespeare eller Kai Munk, er jo alltid aktuelt. De spilles jo idag, ikke sant? Nå skal jo «Ordet» ha premiere på Det Norske Teatret. Stoff som alltid er aktuelt, altså. 

- Så «progressivt» for oss lå nok veldig mye i formen - moderne teater, altså. Presentere klassikerne på en ny måte. Det synes jeg vi langt på veg lyktes med, også. Og likevel klarte vi, synes jeg, å beholde folkeligheten - det ble ikke for eksklusivt. 

- Det var utrolig godt besøk de første forestillingene. Det skyldtes vel ikke bare oss. Det skyldtes rett og slett en generell interesse i fylket, tror jeg. Folk var interessert, simpelthen sulteforet på teater. De var veldig takknemlige for at vi kom, og jeg tror vi sjøl kjente en slags ydmykhet, jeg, når vi reiste rundt der, og ble møtt med slik entusiasme og vennlighet. 

-  Lå det en misjonstanke bak; en slags tanke om å «opplyse» folket om hva teater var? 

- Da kan jeg bare svare for meg selv. Det kan nok ha vært et underliggende motiv for mange i gruppen, men sjøl var jeg veldig ung, altså. I 1972 var jeg 24 år. Det er jo snart 20 år siden, og jeg hadde egentlig ikke noen slike tanker. Det ville være etterpåklokskap å si at jeg var som en slags misjonær der ute, som skulle spre «teatrets glade budskap». Jeg var selvsagt interessert i at folk skulle komme og se på oss. Bli glad i teater. På mange måter syntes jeg at det var det mest ambisiøse man kunne gjøre, i alle fall da jeg gikk på teaterskolen. 

- Jeg har fremdeles ambisjoner, og en skuespiller med ambisjoner søker det som er mest spennende og attraktivt i tiden, og det syntes jeg Teatret Vårt var da. Så mye av motivet mitt lå på det planet. 

-   Hålogaland Teater hadde jo et politisk grunnsyn som de ville bygge sin virksomhet på. Hvordan var dette i Teatret Vårt? 

- Det var ikke noe ensartet politisk grunnsyn i ensemblet. 

-  Ingen leninistisk påvirket ideologi? 

- Nei, overhodet ikke! Det var jo også styrken når vi kom opp til Molde. Og for meg var det viktig at vi opererte på et annet felt enn Hålogaland Teater. Det var nesten et poeng at vi ikke hadde den samme ideologien. Mens de på HT var veldig kommunistisk i tankegangen i alt de gjorde, var Teatret Vårt mye friere, og vi som dro opp hadde den plattformen at vi skulle spille teater for teatrets egen skyld, altså - somkunstart. Vi sa: Dette er teater og vi spiller de tema som er viktig for oss. 

- Et allmenngyldig budskap? 

- Et allmenngyldig budskap, og dermed av avgjørende betydning for publikum og oss. Vi måtte bare våge å tro det. Og det viste seg å holde stikk. I hvert fall den første sesongen.  Det er klart at etter hvert gjorde det vel seg gjeldene en økende trøtthet i staben. 

- Teatret Vårts repertoar fikk vel senere et preg av misjonerende teater? 

- Ja visst. Det som skjedde - det som kanskje er interessant som en dokumentasjon av hendelsene innen Teatret Vårt på den tiden, har nettopp å gjøre med at da vi dro opp hadde vi ikke den politiske plattformen som Hålogaland Teater hadde. Vi virket som en motsetning - eller, vi framsto som et svar på Hålogaland Teaters linje. Og det var egentlig veldig interessant - i hvert fall er det det i ettertid. 

- Strømningene i alle kunst­ miljøene i 70-åra, gikk i Hålogaland Teaters retning. Slik ble hele det norske kunstlivet infisert av den politiserende, ideologiske båssettingen. I litteratur og i alle kunst-retninger, simpelthen, ble dette et overordnet begrep, liksom. Det skulle handle om politiske ideologier og ingen slapp unna dette presset. Man måtte være en sterk personlighet den gangen for å unngå å bli presset ned. 

- Man ville jo ikke bli stemplet som reaksjonær, og det fikk nok mange av oss til å tvile. Altså, vi ble nok på en måte infisert vi også. Vi ville ikke lage teater som var konserverende, eller teater som hadde et konserverende menneskesyn. Det gjorde vi vel egentlig ikke heller, men vi ble presset, og etter hvert så tok også vårt repertoar en vending mot det politiserende. Vi ble fanget av 70-årenes politiske vinder vi også. 

- Vi hadde vel en mer moderat holdning, etter min mening, enn folka på Hålogaland Teater. Men vi ble preget av det. Repertoaret ble delvis preget av det. Det skyldes også at vi tok kontakt med lokale forfattere. Vi kom i kontakt med Edvard Hoem, som den gangen var preget av dette med AKP og marxist-leninisme, og teatret spilte stykkene hans. Da var ikke jeg med. Det var det året jeg var tilbake på Teaterskolen, sesongen 1973-74. 

- Dermed så var vi altså inne på samme linje som Hålogaland Teater, og fikk til og med klapp på skuldra av HT. I ettertid så kan man si at dette ikke var særlig gavnlig. Men det er jo selvfølgelig etterpåklokskap. Den gangen skjedde det bare slik, og det var egentlig en naturlig prosess. Men vi ble mer og mer preget av tankegangen og gruppen ble på mange måter mer splittet, fordi noen ble mer og mer opptatt av ideologisk tenkning. En av skuespillerne begynte på Teatret Vårt som politisk agnostiker og det endte med at han trakk seg helt ut av teaterarbeid og begynte «på gølvet». Hos en snekker. Tok helt konsekvensen av ideologien. Veldig rart, altså. 

- Slike fakta bør jo være veldig interessante når teatrets historie skal dokumenteres. Å tenke på hvordan 70- åra var, altså, i Teatret Vårt. Det var jo et bilde på 70-åra. Innen kunstmiljøet var det absurd, hvordan den kommunistiske ideologien trakk i trådene og splittet miljøene. De laget forbannet mye krøll, altså, og sjøl brukte jeg jo så mye tid på å finne ut av dette her med ideologiene, at jeg kastet bort altfor mye av mitt liv på å prøve å forstå det kommunistiske engasjementet. Det tok overhånd ved Teatret Vårt, og var en av grunnene til at jeg sluttet. 

Nils Vogt og Knut Øvrig i Woyzeck.jpg
Nils Vogt og Knut Øvrig i Woyzeck

- Engasjementet var vel preget av romantiske forestillinger hos enkelte? 

- Ja, romantiske, men det fikk også et nesten religiøst preg. 

- Vi har jo flere vitnesbyrd om dette fra norsk åndsliv. En kjent norsk forfatter påstår at denne tiden med «yrkesforbud» for andre enn «rettroende» i norsk åndsliv har kostet ham ti år av hans mest produktive år som forfatter. Hva med deg?  

- Ja, om det har kostet ham ti år, så har det kostet meg ja, i hvert fall alt for mye tid. Jeg burde ha vært friere, men du kan jo si det var min egen feil....... 

- Var du offer for et tidsfenomen? 

- Ja. I alle fall en tidskoloritt. Man kunne jo hatt større tro på seg selv. Større integritet. Men det var slett ikke lett på den tida. 

- Noen betraktninger omkring Teatret Vårt som turneteater. Mange idealister møtte vel veggen og gikk lei når hverdagen med slitsomme turnéer meldte seg? 

- For meg var det ålreit, jeg var ungkar - jeg var 24 år. For meg var det bare kjekt å reise fra hotell til hotell, dra fra sted til sted i hele Møre og Romsdal. Og ikke bare fra sted til sted, men til noen av de vakreste stedene i hele landet, ikke sant? For meg var det en fantastisk opplevelse på den måten. Det var en sann svir, altså, det første året der oppe. Jeg hadde jo ikke noe familiært ansvar. Det var ingen som savnet meg om jeg fartet omkring, liksom..... 

- Du var en av de som orienterte deg ut av teatermiljøet og mot lokal­ miljøet. Du fikk stor kontaktflate i Molde? 

- Ja, jeg fikk spesielt god kontakt med jazzmiljøet i byen. Det er rart, men om du spiller saksofon eller står på en scene, musikere og skuespillere de har noe felles, og får straks en dialog. Og jeg oppsøkte jazzmiljøet som den gangen var meget aktivt i byen. Det var mye som dreide seg om Lucullus og på den tida. For meg var det en sosialt veldig trivelig tid. Og så likte jeg å reise på turne, også. Artig å treffe alle disse folka. 

- Det ble en del slitasje på staben etterhvert med lange og harde turneer, og av den grunn en del gjennomtrekk? 

- Jo, det er klart det. Selv om det er noe sosialt med det, når en liten gruppe reiser rundt år etter år, de samme folkene, så er det klart at det har sin pris. Det er de samme menneskene som sitter i bussen hele tiden og det kan bli gnisninger og sånt. Selv om jeg synes vi var flink til å holde på det sosiale fellesskapet. Akkurat det skyldtes nok at gruppen var så vid i alder og kjønns­ sammensetning og sånn. Stort sett gikk det veldig bra. 

- Hva syntes du om allmøtet som styringsorgan? 

- Da vi dro opp syntes jeg all­ møteformen bare var interessant. Men jeg hadde jo ikke noen erfaring fra noe annet. Jeg var ny, og jeg hadde ikke erfaring med teatersjefer. For meg var det rett inn, - veldig greit. Det er klart at en allmøteform blir dominert av de som kan gemet, og de som kunne det var de eldre. I særlig grad naturlige autoriteter som i første rekke Kjetil og Ola B. De dominerte veldig mye, kan du nok si, men etter min mening var det helt naturlig. Deter klart, jeg var 24 og Kjetil var en teateridealist jeg beundret. Han var en flamme. Han brant for alt som hadde med teater å gjøre, enten det var i Møre og Romsdal eller hvor som helst....London...he-he.. 

- Tenkte du noe over at det ble Molde som fikk regionteatret? Noen snakket jo om at Ålesund burde fått det? 

- Jo, men det er rart med det. Teaterinteressen har alltid vært spesielt stor i Molde. Det er jo slik i Norge at det er de borgerlige som har gått i teatret, brukt teatret. Og av fylkets byer er Molde den mest borgerlige. Og enten man liker det eller ikke var den største teaterinteressen å finne i Molde. Og ringvirkningene ser jo ut til å være helt tydelige. Revyer, ungdomsteater, barneteater, amatørteatergrupper. Jo, når man ser på det i ettertid har hele eksperimentet vært vellykket, - svært vellykket. 

- Om alle forhold, også private, lå til rette for det, kunne du som etablert og kjent skuespiller tenke deg å ta turen tilbake til et regionteater for et år eller to. Til Molde igjen, for eksempel? 

- Det ligger et problem der. I dag ville en etablert skuespiller som er etterspurt i Oslo forsvinne ut av miljøet, usynliggjøres, om han/hun tok en stilling over lengre tid ved et regionteater. Karrieren som skuespiller betinges av eksponeringen man får ved de store teatrene, i Oslo, Trondheim og Bergen. Der er man mest synlig. 

- Men i 70-årene, da Teatret Vårt ble etablert, var det liksom litt mote å spille ute på regionteatrene. Det hadde med et annet ambisjonsnivå å gjøre. Man var nok mer entusiastisk og idealistisk på den tiden. 
 
- Hadde det noe å gjøre med at regionteatrene markerte seg mer, var mer synlig, i norsk teatermiljø generelt? 

- Ja. De var mer synlig. De fikk stor PR i 70-årene. På mange måter var det der man skulle være. Regionteatrene hadde den gangen meget dyktige skuespillere, ofte ideologisk opptatt, men meget gode. Det ligger jo ikke noen motsetning i det. Faglig var det stor dyktighet i regionteatrene, og det var lurt for karrieren å dra ut til disse teatrene som en begynnelse. Nå er den trenden snudd. Jeg kan for eksempel ikke på dette tidspunktet i min karriere ta en langvarig jobb i Molde. 

- Men som gjestespiller kunne det være interessant. Det kunne være artig med en ny runde ved Teatret Vårt i en slik sammenheng.... 

Teksten er hentet fra boken: Teatret Vårt gjennom 20 år. ISBN 82-90393-48-2.