Kirsten Hofseth i Woyzeck.jpg
Kirsten Hofseth i Woyzeck

På den tiden det ble snakk om en teateretablering i Molde hadde kommunen en rekke viktige oppgaver på programmet. Ikke minst innen boligbygging, både i Molde Boligbyggelags regi og i kommunens egen regi. Midt oppe i dette måtte formannskapet gjøre «voksne» vedtak i teatersaken, om byen i det hele tatt skulle få regionteatret.  

Det sier tidligere rådmann i Molde, Hall Guttelvik. Han var rådmannen som ivret for at Teatret Vårt skulle komme til Molde, som et ledd i en større kulturplan. 

- Det var et formannskap med visjoner som satt på den tiden. Ikke noe merkelig at medlemmene en for en ble landbruksminister, kommunalminister, en ble toppsjef i Kredittkassen, en ble president i Norges Handelstandsforbund, en ble fylkesmann, en ble fylkesskattesjef og en ble en stor industrileder. De var alle meget handlekraftige, og skisserte de store vyene for Moldes framtid som bysamfunn. De hadde hverken tid eller behov for å meisle ut alle detaljer. 

- Dette formannskapet så viktigheten av å ha en administrasjon som spilte på lag - som fulgte opp tankene deres. At planene senere er blitt utvannet kan ikke lastes dem. 

- Når ble de første kontaktene med initiativtakerne til regionteatrene knyttet fra Molde kommunes side? 

- Det er vanskelig for meg å si nøyaktig i ettertid. Men jeg hadde uformell kontakt med teatersjef Eivind Hjelmtveit lenge før Hellesen-komiteen kom med sin innstilling. Hjelmtveit var jo sjef for Riksteatret og ofte i Molde. Vi inviterte ham og flere av skuespillerne hjem til oss under noen slike besøk. Det var vel slik kontakten begynte, tror jeg. Og da det ble klart at han var interessert i å få lagt Teatret Vårt til Molde, mente jeg det var viktig å jobbe sammen med ham mot dette. Jeg besøkte ham mange ganger i Oslo, og vi drakk mang en kopp kaffe i Stortingsrestauranten sammen med politikere som kunne hjelpe vår sak, og som skulle behandle innstillingen. Det var en del lobbyvirksomhet i forkant av vedtaket om å legge teatret til Molde. 

- Hadde Molde kommune allerede før vedtaket i Stortinget erklært seg villig til å ta imot et regionteater? 

- Det var opprettet en slags intensjonsavtale. En avtale som ga uttrykk for at Molde ville arbeide for å kunne ta imot et regionteater om dette ble aktuelt. For å understreke vår gode vilje, så å si. Vi var jo klar over at det var mange byer i Norge som var interessert å komme i betraktning. Men Molde var jo en stor teaterby på den tiden. Det var Riksteatrets glans-by. De spilte flere forestillinger her enn noe sted i landet. 

Gøril Haukebø Kaare Kroppan Svein Roger Karlsen Vivi Sunde Hans Jacob Sand og Cecilie Fangel i Skompomling.jpg
Gøril Haukebø, Kaare Kroppan, Svein Roger Karlsen, Vivi Sunde, Hans Jacob Sand og Cecilie Fangel i Skompomling

- Var det noen motstand mot teateretableringen i det lokalpolitiske miljøet? 

- Nei, ikke det jeg husker. Det var tvert imot bred enighet over partigrensene om at teatret ville være bra for byen. Dessuten passet teatret inn i en generell vekstfilosofisk linje som kommunen hadde lagt seg på. Molde var i slutten av 60-årene inne i en periode hvor befolkningen vokste raskere enn i noen annen kommune i Norge. Og her svarte kommunen med å prøve å legge forholdene til rette, ikke bare for industri og næringsliv og den infrastruktur som var nødvendig, men også ved en bevisst holdning til kulturen. 

-Tanker: omkring kulturlivets betydning for lokalsamfunnets økonomiske utvikling hadde en tid vært kjent fra utlandet. Og vi adopterte disse tankene. Vi snakket den gangen om at Molde skulle bli Norges Holstebro, for Holstebro-modellen kjente vi godt til. Og dermed ble det til at Molde kommune støttet opp om jazzfestivalen, støttet opp om utbyggingen av Fiskerimuseet og ønsket Teatret Vårt velkommen ved å love teatret bygninger til prøveformål. 

- Alt dette var etter min mening med på å øke trivselen i byen. Og det er viktig, også kommunaløkonomisk, faktisk. Folk slår seg ned i trivsel-byer. De bruker en større del av inntektene der. Dyktige fagfolk og spesialister tiltrekkes. Den såkalte «turn-over», som koster næringslivet uhyre mye, minker på slike steder. Produksjon, kvalitet og innovasjon som øker i et lokalsamfunn som trives. Skatteinntektene likeså. Synd at en i dag har en tendens til å konsentrere seg så meget om utgiftene at inntektssiden glemmes. Det er nemlig inntektssiden som bringer byen framover. 

- Jeg husker jeg foreslo at turistsjefstillingen burde omgjøres til «trivselsdirektør»-stilling. Hvis det er hyggelige ting å foreta seg i en by, så er det klart at innbyggernes trivsel øker samtidig som man trekker besøkende til byen. Så viktig er og blir kulturaktivitetene i et lokalsamfunn. 

- Kommunepolitikerne var altså stort sett enige om en ekspansiv kultur­ politisk linje i Molde kommune ved begynnelsen av 70-årene. Var dette en tverrpolitisk tendens? 

- Ja, jeg mener vi kan slå fast det. Det var interesse for å bygge opp kultur­ livet i bred forstand. Ikke bare ved å reise teaterbygningen i Parkvegen. Det var lansert store planer om et område som skulle omfatte Chateauet, en ny kulturbygning med paviljonger for forskjellige virksomheter, og kanskje også benytte St. Carolus til kulturformål en gang i framtiden. Altså en slags kulturpark av virkelig format bygget omkring donasjonen av Parkvegen 42 fra Aamot-familien, og med teatret som en viktig del. 

- Her synes jeg det er viktig å rette opp en misforståelse når det gjelder. Kulturhuset og byggingen av det. Det var aldri snakk om at kommunen skulle reise et fullt ferdig teaterhus for regionteatret. Det avtalen gikk ut på var en prøvesal som skulle avspeile mest mulig de forholdene Teatret Vårt som turneteater ville møte i resten av fylket, et verksted, så å si. I tilknytning til dette «verkstedet» skulle det være arealer for de tekniske funksjonene. Slik var forutsetningene den gangen, og denne utgiften tok Molde kommune på seg i kraft av sin funksjon som fylkeshovedstad. En utgiftspost vi mente skulle komme hele fylket til gode etter hvert som teatret kom i gang. 

Når vi i administrasjonen tok på oss å ordne så mye av det praktiske i forbindelse med etableringen av teatret, oppsto det jo enkelte pussige situasjoner da skuespillerne begynte å komme til byen. De hadde jo ingenting med seg. Jeg husker jeg skaffet noen en gammel seng vi hadde hjemme, og etter hvert drev jeg nesten et slags privat innkjøpsbyrå for brukte møbler. Det falt jo litt på siden av min oppgave som finansrådmann i Molde, da.... 

- Men skuespillerne som kom hit opp var jo fantastiske. De var slike entusiaster. Og de elsket jo byen, nesten fra første øyeblikk. Det var en meget interessant og beveget tid. Sier tidligere rådmann i Molde, Hall Guttelvik. 

Teksten er hentet fra boken: Teatret Vårt gjennom 20 år. ISBN 82-90393-48-2.