Etter min mening var regionteatrenes opprettelse og tidsånden, viljen, også den politiske, til å gi distriktene sitt, de lokale kulturmiljøenes satsning, deres bevisste holdning at dette vil vi ha, noe av det viktigste som har skjedd i norsk kulturliv etter krigen. 

Det er Eivind Hjelmtveit som sier dette. Og Hjelmtveit skulle være en av de mest rette til å uttale seg om hvilken revolusjon innen norsk teater han og hans medarbeidere var med å skape i slutten av 60-årene. Eivind Hjelmtveit var den gang sjef for Riksteatret og det var nettopp Riksteatret som både lanserte tanken om, og fikk ansvaret i prøveperioden for, de norske regionteatrene. I dag er Eivind Hjelmtveit sjef for Oslo Kinematografer, og kan etter tyve år se på etableringsfasen fra en viss avstand og med den objektivitet som tiden gir. Men Hjelmtveits entusiasme fra den gang kryper inn i hans ansiktsdrag etter hvert som samtalen bringer den turbulente tiden tilbake. 

- Da Hellesen-komiteen begynte sitt arbeid, skulle Riksteatret legge fram sine tanker om framtiden. Vi fant ut etter en del diskusjon, at vi ville legge fram en målsetting, altså, ideer om hva vi egentlig ville gjøre. Det Norske Teatret, Nationaltheatret og Trøndelag Teater, skulle utarbeide framtidsplaner for de faste teatrene, og det eneste de snakket om var penger. Vi snakket ikke om penger i det hele tatt, mens vi sa fra om hva vi ville gjøre. 

- I nær kontakt og samarbeid med skuespillerne våre, hadde vi kommet fram til at det var viktig å komme i gang med noe som distriktene kunne identifisere seg med. Og at skuespillere sto klar til å reise ut var jo en helt ny situasjon. Det var da ideen med regionteatre dukket opp. Ideen med å dekke hele landet med regionteatre. 

- Var det noen spesiell person, noen idemaker, bak denne tanken? 

- Vi var et team. Det var Gudrun Waadeland, Svein Erik Brodal og jeg som satt og arbeidet med dette her. Det hadde jo i så kolossalt mange år vært snakket om et Hålogaland Teater. Vi hadde jo lenge sett at det var behov for Hålogaland Teater men det ble jo aldri noe av. Derfor var det det første vi sa. «Vi vil ha et regionteater i Nord-Norge». 

Det er klart at dette forslaget vakte, skal vi si, en del diskusjon og aggressivitet i Nord-Norge, men jeg sa: «Okay, la oss nå bare få dette avklart, slik at vi kan komme i gang, og ikke bare prate. For det hadde jo vært pratet om Hålogaland Teater i, ja, det måtte ha vært i ti år, tror jeg, uten at det hadde blitt noe av det. Det ble det første vi startet med. Det var jo egentlig ikke noe regionteater, men et landsdelsteater. 
- En liten artig ting der - det var etter at jeg bekjentgjorde, ja, det var vel i Dagsrevyen, at vi ville starte et teater i Tromsø for Nord-Norge. Fem minutter etter at Dagsrevyen var ferdig meldte ensemblet seg. Skuespillerne som ville opp dit. Og du vet, da var man i gang med noe som var viktig. 

- Så var spørsmålet: Hvor skal det neste regionteatret ligge, egentlig det første? 

- Møre og Romsdal hadde jo utmerket seg sterkt med stor teaterinteresse. I Molde var det jo, faktisk, - ja, i forhold til innbyggertallet tror jeg Molde hadde den største teaterinteressen i Europa. Så vidt vi fant ut. Vi hadde jo opp til seks-syv forestillinger der med Riksteatrets viktigste oppsettinger. Og det ble tre dager med hver eneste forestilling. Så det var jo en enorm interesse for teater, der oppe. Molde i særklasse - men også i bygdene omkring. Byene, bortsett fra Ålesund. Ålesund var veldig, veldig svak. Man hadde heller ikke noe ordentlig teaterlokale, bare gamle Arbeiderforeningen. Og det var jo ganske påfallende at Musikkens Venner holdt til inne i Spjelkavik. Ikke sant? Det var ikke noe miljø der. Men i Molde - ! Dessuten hadde vi jo meget gode medhjelpere i Molde. Petter Pettersson, Per Amdam og Tor Melsæther. Fantastiske støttespillere hadde vi. 

- Nå hadde det jo eksistert en tanke om å få eget teater for Møre... det var vel kanskje spesielt for Sunnmøre. Tanken lå vel der fra langt tilbake - den kom nok med Edvard Drabløs. Du kan si - vi bygget jo litt på dette. Men da vi kom til Molde første gangen for å legge fram planene, var det nesten slik at vi ikke kunne tro det, slik mottakelse fikk vi. Jeg mener - skulle det likevel være mulig å få dette til? 

- I den sammenheng må jeg få nevne rådmannen i Molde den gangen, Hall Guttelvik. Han forsto virkelig betydningen av en regionteater­ etablering i Molde. Dette ble faktisk en periode hvor vi opplevde at finans­ rådmennene, som jo ganske ofte hadde vært stoppere for kulturtiltak, var med på offensiven og ivret: Her må vi investere! Vi må få dette til!  

- Hall Guttelvik forsto kulturens økonomiske betydning allerede den gangen. Med seg hadde han råd­ mennene i Risør og Førde. Deres inn­ stilling var den samme: Dette må vi gjøre! Her må vi satse på kulturen for at vi skal kunne få ting til! 

- Og det har vel i ettertid vært hevdet at Sentralsjukehuset i Førde ikke ville ha ligget der hvis ikke det revolusjonerende Førde-huset hadde blitt bygd, med alle sine tilbud under samme tak. Hvor det var tilbud til barna til de leger og den betjening som skulle komme dit. De fikk også et gymnas som de heller kanskje ikke hadde fått. 

- Det var virkelig artig. En spennende tid å være med i, fordi våre ideer satte i gang så mye annet. 

- I Molde var det jo stor kulturaktivitet fra før. For det første jazzfestivalen, som de ikke fikk til noe annet sted i verden. Altså, jeg mener, i den størrelse som Molde fikk den til. Utlånene på bibliotekene var på topp, teaterinteressen var på topp - de var på plass alle disse tingene som måtte til... 

- Var du der da vi spilte «Gjen­gangere» under festivalen? En selsom opplevelse.  En fantastisk opplevelse. 

Fordi, - de kom inn, ... det var jo så varmt... folk kom med bar overkropp i teatret. Det var, hva skal jeg si, et veldig utradisjonelt publikum. Og når skuespillene avleverte gode replikker, så fikk de applaus. Jeg tror teater­ staben var litt, ha-ha-ha   overrasket. De hadde vel aldri opplevd slikt før... 

- Som på en jazzklubb..? 

-Ja, ja. Ha-ha-ha ...Jo, du vet, det er klart, at alle disse tingene spilte jo inn, når man skulle vurdere teatrets plassering. Man kan ikke starte ett teater på berran botten, altså. 

- Så du vil si at det var et spesielt godt grunnlag, da, for etableringen i Molde? 

- Absolutt. Absolutt. 

- Men Ålesund var jo også med i diskusjonen? 

- Vel, det var vel mest fra Ålesunds side. Fra vår side var det aldri snakk om det. Også på grunn av beliggenheten. Geografisk lå jo Molde riktig til. 

- Så det behøvdes altså ikke hissig lobbyvirksomhet i kommunale politiske organer for å få teatret til Molde? 

- Nei, ikke der. Absolutt ikke der. Men der det var nødvendig, var vel i Stortinget. Fordi institusjonsteatrene hadde så stor gjeld som de var ute etter å få dekket. Og når man ser på det i ettertid så skjønner jeg godt at stortings-mennene ville være med på noe som, hva skal jeg si, hvor man snakket om kunst og kultur, ikke bare å dekke tidligere gjeld. Noe så passivt som det. Institusjonsteatrene snakket aldri om hva de ønsket å gjøre som kunstnere. De snakket bare om hvor mye penger de trengte. 

- En viktig person jeg hadde kontakt med på den tiden var en stortingsmann fra Fræna som jeg hadde møter med i Stortinget. Og da jeg la frem hvilke planer de hadde, dette ensemblet - som også meldte seg veldig fort - det var ikke noe som var plukket sammen, men de meldte seg som ensemble - så, dette syntes han var så spennende, at dette ville hans parti gå inn for. Og dermed kunne man altså gå videre med det, til de andre politiske partier - ville de stemme imot hvis det og det partiet gikk inn for ideen? Jeg tror faktisk det var grunnen - jeg tror vi fikk teater åtte måneder før vi hadde søkt om det. 

- Vår ide, som vi presenterte den, var virkelig å forankre regionteatrene i distriktene, slik at regionene kunne identifisere seg med sitt eget teater. Først skulle dette skje i Møre og Romsdal. Riksteatret skulle så komme med de større forestillingene, som et supplement. Først da kunne Riks­ teatret virkelig være med på å skape noe i distriktene. Ikke bare være en fremmed fugl som fløy over for så å bli borte.

- Det var en fantastisk morsom tid. Det var som om man vekket hele det kulturelle behovet i Møre og Romsdal, på en måte. Det var jo et enestående ensemble som meldte seg. De hadde virkelig en mening med å flytte til Molde. For det første var det folk som gjerne ville arbeide sammen. Og de hadde altså en ide om hvordan teatret skulle drives. På den tiden var de jo i en veldig opposisjon til institusjonsteatrene. 

- En av forutsetningene for denne gruppen, kanskje? 

-Ja, så absolutt, så absolutt. Og så visste de hva Møre og Romsdal var. Det viste de raskt, særlig ved valget av de to første forestillingene. Jeg tror jeg aldri har opplevd noe så morsomt totalteater, som «Tvillingene». 

- Når jeg framhever at «Tvilling­ene» var en morsom forestilling og slikt kommer jeg til å tenke på at jeg fikk Norsk Film til å lage en film fra den turnéen. Det skulle vært gøy å se den igjen. Jeg tror vi brukte litt penger på den, også, jeg. Sånn som nå, ikke sant, når man skal feire et jubileum, så finnes det ikke så mye som viser hvordan det var i starten, hva det var for noe. Så det var egentlig litt for fremtiden jeg fikk Norsk Film til å lage denne filmen. 

- Vet du hva tittelen - arbeidstittelen - ble på filmen? 

- «Et teater blir til», tror jeg... 

- Neste forestilling ble riktig valgt, med omhu. Det var jo «Ordet». Jeg var på Hareid, jeg tror faktisk vi spilte to dager der, det var fullt, alt var fullt. Det var jo et fantastisk publikum, - et voksent publikum. Samme forestilling går jo nå på Det Norske Teatret med det samme teamet som satte det opp den gangen. Kjetil Bang-Hansen med Helge Hoff-Monsen som scenograf. Den hadde en mye sterkere virkning, synes jeg, da jeg så den på Hareid. For det var... så tyst,.. ja, det var sånn som en slik prester ville ønske at en gudstjeneste var. 

- I Ørsta/Volda går det gjetord om denne forestillingen ennå? 

- Ja, nå må jeg si at Molde var stor, men Ørsta/Volda, altså herregud, altså, hvor stort det var. Ja, særlig i de gamle lokalene i Ørsta, med redaktør Bergmann som arrangør det var jo utsolgt lenge før jeg hadde nær sagt før billettsalget begynte. 

- Men Ørsta/Volda var jo også et kjernepunkt i regionen. Nå var vel... Sunnmøre var jo...  spesielt. Jeg fikk en telefon fra Sunnmørsposten, hvor de sa: Jo, denne «Tvillingene» går jo så bra over alt. Du kan ikke gi noen forklaring på hvorfor den ikke går så bra på Sunnmøre. «Bra på Sunnmøre?» sa jeg, «du snakker om Ålesund, du,» sa jeg. Og han kom tilbake på dette senere, for på Sunnmøre ble jo denne turneen helt topp - det var jo utsolgt alt som var. Og hver gang han kom tilbake, sa jeg: «Du snakker fortsatt om Ålesund.» Det intervjuet kom aldri på trykk... 

- Så det hersket en virkelig pioner­ ånd i Riksteatret på den tiden? 

Ja. Ja. For meg da, som hadde vært med siden Riksteatret startet var dette til å ta og føle på. Plutselig så hadde man hele ånden fra Riksteatrets begynnelse tilbake. Pionerånden. Og da «Tvillingene» gikk som første stykke, inviterte vi noen av de eldre skuespillerne fra Riksteatret opp. Tordis Maurstad inviterte vi for at hun kunne være til stede på premieren. Og hun sa om prestasjonen til Knut Walle - han var en av tvillingen som klatret opp og ned hele tiden - og hun sa jo at hun ikke hadde sett en slik sensasjonell debut siden Alfred. Ja, og dette kom jo ut... Og Egil Monn-Iversen var der oppe, han hadde jo laget musikken, han sa han ikke hadde sett maken til teater. 

- Det var to ganske sterke attester? 

- Ja, ja, bevares for en suksess, både kunstnerisk og publikumsmessig. 

- Det var en blanding av erfarne skuespillere og unge idérike folk som startet i Molde? 

- Ja, og flere kjente jo godt til Møre og Romsdal fra før. Vi hadde reist mye her på forhånd, både Rønnaug Alten, Per Gjersøe og Grete Nordrå. 

- Ja da. Og dette var virkelig store skuespillere... Rønnaug Alten og Per Gjersøe var jo ikke helt unge mennesker da vi startet i Molde. Men dette ville de være med på, altså. Per Gjersøe hadde jo allerede på Riksteatret en slik innstilling... at hvis vi, for eksempel, hadde hatt en premierefest og dagen etter kom til et sted hvor det var så scenisk dårlige forhold at normalt så hadde man avlyst det hele, så skulle vi spille likevel, mente Per. Ingen skulle si at vi avlyste for at vi hadde vært på fest dagen før... 

- Og Rønnaug trivdes jo voldsomt godt der oppe. Hun bodde vel på Romsdalsmuseet, gjorde hun ikke det? 

- Men hele vegen var det en slik positiv innstilling. Også når det gjaldt bevilgninger. Det var ikke slike diskusjoner som man skulle ha trodd. 

- Men så etablerte teatret seg, da, og det fikk en styringsform, som det i tjue år har vært storm omkring? 

- Det har jeg ikke hatt fullt så mye med å gjøre. Men jeg syntes det var viktig når man skulle etablere et teater at man hadde et ensemble som ville være sammen, Da skulle det ikke være noen som satt og bestemte alle ting for dem. Derfor et allmøte. 

- Du kunne godta denne styrings­ formen med en gang? 

- Ja, det var faktisk vår idé, også. Men jeg mente jo at når ensemblet hadde arbeidet seg sammen, så ville det ut av ensemblet utkrystallisere seg en naturlig leder. Men jeg tror det var riktig at de måtte gjennom denne prosessen. 

- Visse praktiske problemer fulgte vel med? 

- Ja, og det ble jo problemer med detaljer, for alle skulle de jo liksom inn i alt. Men jeg må jo si det at i Molde utkrystalliserte det seg jo klare teatersjef-emner. Ola B. Johannessen, Kjetil Bang-Hansen, Ketil Egge, Morten Borgersen og Terje Hartviksen. Der ser du. Jeg mener, dette med rekruttering av teatersjefemner, det er jo ikke så mye mulighet for det i norsk teater. Men gjennom regionteatrene kom også denne muligheten. 

- Jeg har hørt noen kalle Teatret Vårt, og styringsformen der, for en teatersjefskole? 

- Ja, det låter som om det kunne være Kjetil Bang-Hansen... Disse teatrene skulle under oppbygningsfasen være under styring av Riksteatret. Men det var ikke mye innblanding fra vår side. Vel var det mitt ansvar, men jeg delegerte det, og det var ingen direkte innblanding i tingene. Og var det ting de ønsket å realisere, så fant de ut av problemene selv. Riksteatret kjøpte jo forestillinger, også, og sendte dem ut på turne. 

- Så samarbeidet var knirkefritt? 

- Ja, absolutt, det var ingen motsetninger og samarbeidet gled fint. 

- Har du fulgt noe med i Teatret Vårt siden? Det har jo vært opp og ned både med entusiasme, diskusjoner om teaterpolitisk profil og det hele..? 

- Ja, de er vel kommet inn under den vanlige diskusjonen om at nå skal man skjære ned på kultur, for det er liksom det letteste. Jeg har ikke fulgt med så nøye som jeg kanskje burde. Men jeg har jo inntrykk at det går bra med Teatret Vårt nå? 

- Jeg hadde jo også en ide om at teatret skulle markere seg på bred front, ikke bare være et teater for voksne teaterinteresserte. At man for eksempel skulle bygge opp et dukketeater. som kunne supplere et barneteater. Norge er jo et u-land når det gjelder dukketeater. Planen min var å etablere et senter for dukketeater i Molde. At det kunne være der det skjedde, slik at man kunne tilby lærdom til de store byene på dette feltet... Vi hadde også en ide om at Sogn og Fjordane skulle få et språkakademi, hvor man kunne få et teaterspråk på vestnorsk grunn. Det Norske Teatret er jo så å si bygd på telemarksk språk­ grunn, og jeg syntes at språket var så mye kraftigere på Vestlandet, og at vi kunne få brukt dette i praksis. 

- På Ivar Aasens grunn, direkte, så å si? 

- Ja. Ja. At man fikk bygge helt på de vestnorske dialektene, Når det i dag kommer en skuespiller fra Voss, for eksempel, på Det Norske, så høres hun ut som en fremmed fugl. 

- Rakel Severin kom til meg ved en anledning og sa at nå måtte man gjøre noe for distriktene og lage en konferanse for at man skulle gi en håndsrekning til kulturarbeidet ute i distriktene. Da sa jeg at jeg trodde heller at vi kunne invitere Oslo til et sted ute i landet og vise Oslo hva kulturarbeid er. 

- Det var liksom en sånn ovenfra­ og-ned-holdning overfor distriktene, - og det var jo også noe som utfordret - at dette ville man gjøre noe med, altså. Da hadde jo Kristelig Folkeparti lagt fram et kulturprogram som var enestående, jeg tror det ble trukket tilbake senere, men jeg la det framfor nesa på henne. 

- «Hva er nå dette for noe,» spurte hun. «Det er vel bare noe med kristendom og slikt noe.» 

- Og da sa jeg: «Nei, men les det. Jeg tror mye av det kunne med fordel gått inn i Arbeiderpartiets program»... He-he-he... Nei, men virkelig - jeg følte at jeg var i et spennende sentrum, den gangen, altså. 

- Men nå har kulturfolket lært å diskutere kulturøkonomi på økonomenes premisser? 

- Ja, ha-ha-ha. Det som den gangen var interessant var at Skagestad, Brinchmann og Pierstorff, som skulle utrede institusjonsteatrenes framtid for Hellesen-komiteen, de snakket bare om penger. Og det var politikerne luta lei av å høre om. Det var det som gjorde at vi fikk den åpningen vi gjorde for regionteatrene. 

- Senere inviterte jeg økonomidirektørene for Dramaten, Stadsteatern i Stockholm, for Svenska Riksteatern, for Gøteborgs Stadsteater, fra Nationaltheatret og Det Norske Teatret til seminar i Molde, hvor jeg ga disse økonomidirektørene denne utfordringen: «Tenk økonomi, men tenk ikke penger!» Den gangen ble vi tatt imot i Molde av ordfører Askvik. Det vi satte i gang der, ble en fast foreteelse. Økonomifolkene hadde jo ikke vært blandet inn før. Økonomi blir så veldig ofte redusert til å bety penger, men det er ikke bare penger. Det er menneskelige ressurser, holdninger.... 

- I kjølvannet av regionteatrene fikk man en diskusjon om Riksteatrets berettigelse som institusjon? 

- Ja, den kom jo. Om det i det hele tatt var behov for Riksteatret når det over hele landet var bygget regionteatre. Om Riksteatret selv gjennom denne prosessen hadde gjort seg overflødig. Det er ikke noe galt i det. Vi har så lett for å tenke at har vi først satt ei ku på båsen så skal den være der evig, uansett. Dette mener jeg fortsatt er galt. 

- Vi hadde jo faktisk tanker, den gangen, om å flytte hele Riksteatret til Drammen, og bygge et regionteater for Vestfold og Buskerud. Og det var jo litt artig, for da var jeg i Molde - jeg var fryktelig mye i Molde - hadde møter med mange for å få dette til - og da fikk jeg faktisk telefon fra finansministeren om at flyttingen av Riksteatret var avhengig av at det ble et regionteater for Vestfold/ Buskerud. Da sa jeg «ja». I ettertid kan man tenke seg - altså, hvis jeg hadde sagt «nei», den gangen, så hadde Riksteatret i dag ligget i Drammen. 

- Vi befant oss den gangen i en sånn kulturell midte, og det var en sånn entusiasme hele vegen. Også i Riksteatret. Jeg tror det var viktig at noen tenkte på distriktene. Og det ble altså min oppgave som sjef for dette teatret da Hellesen-komiteens innstilling kom, Men jeg fikk jo telefon fra teaterfolk som skjelte meg ut fordi jeg nå kom til å drepe de store teatersentrene fordi de nå ble ribbet for skuespillere som ville ut til disse distriktene.  At jeg ikke tenkte  på sentrene og at det var viktig at det var et sterkt senter for at det skulle kunne skje noe ute i landet. Da måtte jeg bare svare: Men når er senteret sterkt nok til å kunne gjøre noe ute i distriktene? 

- Ideene var jo så mange og store. Det ble jo slik - nå blir det lite Teatret Vårt, her - at da vi kom til etableringen i Kristiansand og Sørlandet, så meldte jo Liv Ullman seg med et fantastisk ensemble. De hadde en ide om at de med base i Kristiansand skulle foreta reiser til USA for å spille for norsk­ amerikanere. Og det var jo et ensemble med Peter Palitsch, Peter Brook og Ingmar Bergman, som alle skulle kunne være instruktører der nede, og en rekke topp-skuespillere. Så jeg mener, det var veldig store tanker som var i gjære den gangen. Jeg vet ikke om det hadde vært mulig å gjennomføre dem, for på den tiden sluttet jeg i Riksteatret og begynte i Oslo Kinematograf er. 

- Det var en sånn grotid, - det var så spennende... 

- Så laget vi jo en Peer Gynt­ oppsetting for bruk i landets idrettshaller. Jeg var i Molde akkurat da forestillingen ble vist der. Hvor man fikk med publikum som gikk i teater, men som aldri gikk i idrettshall. Og så fikk vi med det publikummet som aldri gikk i teater men som gikk i idrettshall. Så det ble en slik smeltedigel. Ja, jeg prater fælt nå, men du får bare stoppe meg... 

Teksten er hentet fra boken: Teatret Vårt gjennom 20 år. ISBN 82-90393-48-2.