Den første gangen verden kom til Molde var i 1961 da en ambisiøs kameratgjeng dro i gang noe som av svært mange, både lokalt og ikke minst utenfor Moldes grenser, blei kalt galskap. Det er sjølsagt jazzfestivalen det handler om og nå, vel 60 år seinere, så er altså Moldejazz den lengstlevende kontinuerlige jazzfestivalen i verden. Vi snakker ikke småtterier og at festivalen, som etter hvert har fått en voldsom status både nasjonalt og internasjonalt, har vært viktig for å sette Molde på kartet og løfte sjølfølelsen til «alle» moldensere, bør det vel ikke være mye tvil om.

1972
Skepsisen blant lokalbefolkninga var ikke liten da festivalen blei etablert. Hva skulle alle disse raringene med langt hår og fargerike klær - mystiske sigarettpakninger hadde også flere av dem - i byen vår å gjøre? Sakte, men sikkert forsvant skepsisen og stoltheten overtok. Det hadde liksom ikke så stor betydning om man likte jazz; moldenseran var uansett stolt av at byen husa festivalen som fikk så stor oppmerksomhet.

 I 1972 var festivalen etablert både lokalt, nasjonalt og tildels også internasjonalt. Dette året spilte blant andre Chick Corea, Phil Woods, Keith Jarrett og Weather Report med Wayne Shorter og Joe Zawinul - alle verdensstjerner i jazzens og musikkens univers - i en by uten trafikklys og vinmonopol!

Dette skulle det bli ei forandring på - både når det gjaldt trafikklys og pol. Høsten 1972 åpna polet i bakgården til Hotel Nobel og samme høst var også Teatret Vårt på plass. Om det hadde noen slags sammenheng? Neppe, men gamleordføreren, Petter Pettersson, var i alle fall en sterk pådriver for begge deler i tillegg til at han hadde mer enn en finger med i spillet når det gjaldt å få  flyplass til byen: Årø International Airport blei også åpna i 1972.

Som om ikke dette var nok for en liten by med ei gate i det herrens år 1972, så blei også Teatret Vårt i 6400 etablert dette året. Om skepsisen var til stede også når det gjaldt denne nykommeren? Definitivt, men som med jazzfestivalen så har stoltheten blant moldenseran tatt over i stadig større grad.

Jeg var 17 år i 1972 og hadde akkurat begynt på gymnaset. På nyvinningen engelsklinja med estetiske fag for sikkerhets skyld og med ikonet og legenden Per Amdam som inspirator og «føringsoffiser». Sammenfallet med etableringa av denne spesielle linja og etableringa av Teatret Vårt - Teatret Dæmmers kalte flere skeptikere det - skulle vise seg å få stor betydning for oss som vokste opp i Molde på den tida og Per Amdam skal ha veldig mye av æra for det.

72-ere
Vi var for unge til å være 68-ere, men på sett og vis blei vi 72-ere i stedet. Vi syntes at jazzfestivalen var superspennende og vi var ikke mindre spent på hva Teatret Vårt var og skulle bli. Amdam etablerte forbindelsen mellom oss på gymnaset i «talgelyslinja» og teateret og da Kjetil Bang-Hansen, som skulle sette opp den første forestillinga, nemlig Shakespeares «Tvillingene», kom på besøk til oss i ført høye gummistøvler og jeans - usedvanlig avslappa og kul - så var det som om den store verden kom på besøk til oss i Molde nok en gang. Dessuten var det sett i ettertid som om en sirkel var slutta: Kjetils far, Odd Bang-Hansen, hadde nemlig vært en viktig del av heiagjengen til Moldejazz fra starten av som journalist for Arbeiderbladet og han var faktisk den andre som blei tildelt Molderosen i 1968.Nå klokka nå skal skrus 50 år tilbake, så er det veldig godt å kunne lene seg på klassekamerat Anne Lise Gjetviks hukommelse. Den er et helt brød, ikke bare en smule faktisk, bedre enn min.

Eksotisk og kjøttsuppe
Klassen vår på gymnaset hadde vært i Oslo på ekskursjon og blant annet besøkt et av de store forbildene våre, dramalinja på Hartvig Nissen Skole. Personlig var jeg litt skuffa over besøket: Hanne Krogh var ikke på skolen den dagen vi var der!

Bortsett fra det satt vi igjen med mye inspirasjon. Vi var veldig spente på det vi trodde skulle bli noe eksotisk og det blei det da også på mange vis. Scenograf Helge Hoff Monsen med sin afghanske mynde, sin lange svarte fløyelsfrakk og sine gule brilleglass blei et herlig og annerledes innslag i bybildet.

Noen av oss var også med og hjalp til da Ola B. Johannessen og Marit Østbye flytta inn i det koselige lille trehuset ved museet. Ola laga ei herlig kjøttsuppe som takk for malehjelpa - det var kromgule og sjokoladebrune detaljer etter anvisning av Hoff Monsen - og det oppstod et nært og varmt forhold mellom teateret og flere av oss gymnasiastene.

Etter at «Tvillingene» hadde gått sin seiersgang rundt om i fylket, ikke minst var jubelen stor rundt om på bygdene, så fikk vi gleden av å følge prøvene på den neste oppsetninga, Kaj Munks «Ordet». Det satte vi sjølsagt veldig stor pris på. Et par av elevene har også gjort karriere i teaterverdenen, Gro Solemdal som skuespiller og Elma Gjendem som scenograf, og at Teatret Vårt har spilt ei viktig rolle også der er det nok ikke stor tvil om.

Iført stadig sterkere briller er det absolutt ingen tvil om at det som blei unnfanga i 1972 var intet mindre enn kulturhistorie. Det at Kjeltil Bang-Hansen nok en gang setter opp en ny variant av «Tvillingene» er bare slik det skal være. Jeg håper han har med seg gummistøvlene!

Av Tor Hammerø