Før vi dykker inn i detaljene om stykket, vil Innkikk gjerne vite mer om Tormod Carlsen. Vi har googlet litt, og ser at du blant annet er leder for noe som kalles Norsk landskapsteater. Kan du fortelle litt om det?
Ja, det stemmer. En interesse for landskaper går igjen i nesten alt jeg gjør og som et kompani har vi produsert mange store produksjoner om, og ofte i, ulike landskaper basert på hva de betyr for folk. Jeg elsker jo at folk bryr seg om noe! I det ligger det mye teater. Og å se på ting som landskaper åpner kanskje opp en slik teatralitet om de litt mer abstrakte tingene vi bryr oss om.   

Du har tidligere vært i Molde med forestillingene Radio Don Quijote og Århundrenes legende. Opplever du at det er annerledes å sette opp et teaterstykke i en mindre by som Molde sammenlignet med litt større metropoler? 
Ja, absolutt. Alle steder har sine særegenheter. Det er jo det som gjør det gøy å jobbe her, at det er et teater som har noen andre kvaliteter enn de man finner andre steder. 

Noen har også kviskret Innkikk i øret om at du har kjøpt et slott på 10 mål i Italia. Er det et vinslott? 
Sa de 10 mål - da har de tatt i! Tror det er 4. Og det er ikke et vinslott, mer en kjempe ruin på 3000 kvm, så det er et omfattende oppussingsprosjekt. Eller et desperat forsøk på et livsprosjekt. Vi får se.  

Så til noe annet, for de av oss som gikk på skolen på 50-60 tallet, var sang en viktig del av skolehverdagen. Vi begynte og avsluttet dagen med sang, enten det var Sørås, Berg eller Landstad. Men for de av oss som vokste opp med Beatles og Stones var dette kjipe greier. Men Norsk sangbok er vel en litt annerledes sangbok?
Nei, på ingen måte. Norsk sangbok er den kjipe boka man måtte synge sanger fra på skolen. Det er jo det som er gøy. Men jeg forstår jo at folk kan synes det var traumatisk. Selv tenker jeg at boka er et fantastisk konsept. Et slags bilde på hva det norske felleskapet rommer. Ideen med denne boken er jo at den skal inneholde de sangene vi “alle kan”. Og den kommer jo ut i nye utgivelser med jevne mellomrom, og da oppdaterer man den ideen. Vi har basert oss på den siste utgivelsen fra 2021 - så det blir nok litt mindre Berg, Sørås og Landstad. Men de er jo også minner i vår felles hukommelse og det er jo fantastisk. Tenker du over det er det jo helt magisk at du, helt uten å snakke med noen, kan synge sammen med de. Fordi du kan sangene. Det kan du blant annet takke Norsk sangbok for. 

Tittelen på stykket er Norsk sangbok, og i omtalen om stykket sto det blant annet at dette er en forestilling om det norske fellesskapet. Det norske samfunnet er jo ekstremt mye mer heterogent i dag enn det var på 50-60 tallet. Da blir jo spørsmålet, Hva er norsk fellesskap i dag? 
Det er fint du sier det! For jeg opplever at mange tror at samfunnet var mye mer heterogent før, og at i dag er samfunnet mer fragmentert og splittet. Det er jo noe vi forsøker å ha det gøy med i forestillingen. Disse såkalte kulturkampene er noe mange opptar seg med. Altså hva som skal være den norske felleskulturen? Hva som skal få definere den? Hvorfor vi skal bruke felleskapets penger på den? Er den i forfall? Hvorfor forfaller den? Det som er litt morsomt med de diskusjonene er at når en skal prøve å formulere noe smart om de, så ender man ofte opp med å virke dum og reduserende. Det blir jo fort absurd og det er jo veldig gøy! Vi vil jo, som Norsk sangbok, forsøke å romme det hele. For Norsk sangbok, eller Skolens sangbok som er forløperen, har jo forsøkt å definere dette i over 100 år ved å inkludere litt av alt. I inkluderingen av sanger ser man at de forsøker å balansere mellom ulike syn på hva kulturens felleskap er, eller bør være. Betydningen av å skape norsk kultur med norske forfattere og sanger er jo viktig. Men boka skal jo også være for de som ønsker å ivareta og bevare kulturarven. Gamle barnesanger som; Per Spelmann, Kjerringa med staven osv. er jo naturlig å ha med. Men som du selv pekte på: Beatles er jo også blitt norsk felleskapskultur, det samme kan sies om Anne Grete Preus, Halfdan Sivertsen og kanskje enda mer moderne musikk? Så selvfølgelig skal vi synge det også.

Hva er norsk fellesskap i dag? - Det var det som var spørsmålet. Det er jo det vi skal prøve å finne ut av. Jeg tenker jo at slike samtaler egentlig er det som er norskt - eller felleskap om du vil. At felleskap egentlig er en pågående samtale. At vi er del av det samme landskapet av tanker og ideer. Og i denne konserten skal vi forsøke å trenge inn i det landskapet. Således ble jeg kjempeglad når Bjørnar kom med det absurde forslaget om å spille “Teatrets Venner”. Det er helt off, men også så riktig - for på dette teateret er jo dere beskytterne av den samtalen! Kanskje tidens merkeligste karakter - men også perfekt for å si noe om hva felles kultur er. Det er jo å ha en venneforening. Så får vi se hva som skjer når “Teaterets (beste)venn” selv blir en del av korkonserten. Og ikke minst - hvilke muligheter finnes det egentlig i kulturen for å være en bestevenn - en del av felleskapet? 

Den digitale utviklingen påvirker nok hvordan vi er sammen - våre muligheter til å spille bestevenn for hverandre. Det er jo ganske guffent hvordan folk snakker med hverandre digitalt i disse kulturkampene. Intetsigende og så uvitende om hvem som lytter at det blir ganske morsomt til tider.  Det er jo også noe vi har tatt med som et lag i forestillingen ved å la AI (kunstig intelligens) skrive tekster for oss. Og å la oss inspirere av ulike kommentarfelt. Det er alt som fellessang ikke er.  

Å synge sammen er jo en måte å forsøke å skape noe vakkert sammen. Være i samme harmoni, groove og å lytte til hverandre. Med andre ord; en veldig konstruktiv måte å være sammen på. Og i det norske felleskapet er det mindre felles sang nå enn det var før. Det vet vi. Det er synd. Rent sånn helsemessig er det bra for oss å synge sammen. Det gir oss glede. 

Så til slutt, takk til Tormod for at han tok seg tid i en hektisk hverdag, og til Teatrets Venner er det bare å si, dette blir gøy, skaff dere billetter!