Hentet hun fantasien, kreativiteten og varmen sin fra oppveksten?

Astrid er enebarn og hadde unge foreldre, de var 18 og 19 år da de fikk henne, men hun beskriver dem som gode foreldre, og at hun hadde det godt og trygt i oppveksten. De bodde i bestestua til farmor og farfar på Fjelltun, da kunne foreldrene fortsatt få være litt unge og frie. Mormor hadde også ei viktig rolle i Astrids  liv.

Leik i naturen fylte mye av fritida i oppveksten, gutter og jenter som lekte fritt sammen uten voksentilsyn. De lekte indianere, politi og røver og andre leker i skogen. Barna var frie til å bruke fanatsien sin i lek uten tilsyn av voksen og organisering. De syklet uten hjelm og rant bratte bakker på rattkjelke. Volsdalsberga var ikke langt unna og ga muligheter for badeliv og bålbrenning på St.Hansaften. Hun gikk på turn og hjalp moren med turnundervisning da hun gikk på ungdomsskolen. På turer til parken i Ålesund gikk hun og farmor forbi Metodistkirka, de gikk innom og det ble til at Astrid begynte på søndagsskolen der og var der ellers mye og deltok i aktivitetene de hadde. Blant annet lærte hun å spille gitar. På barneskolen hadde hun fått høre at hun ikke kunne bli med i korps fordi hun var umusikalsk, og heller ikke kunne bli drillpike fordi hun var for stor. Hun skulle vise at hun både var musikalsk og mye mer. Hun sydde tidlig mange av sine klær uten mønster, fargerike klær, og gjør det fortsatt. Symaskinen fikk hun av mor og far i konfirmasjonsgave.

Veien til teater, skriving og musikk

17 år gammel, etter ungdomsskolen, søkte hun seg til en folkehøgskole på Evenes utenfor Harstad. Den var i regi av Metodistkirken. Skolen hadde flere linjer, hun valgte først samfunnsfag, men ba om å bli flyttet over til dramalinjen. Derved ble grunnlaget lagt for det hun skulle komme til å drive med i det meste av sitt liv. Hun trivdes så godt at hun ønsket å bli et ekstra år. Det fikk hun mot at hun hjalp til, spesielt med ungdom med spesielle behov og funksjonshemmede.

Etter folkehøgskolen ville hun fortsette med teater og 19 år gammel søkte hun seg til en teaterskole der hun studerte drama og pedagogikk i Herning på Vestjylland. Hun var der i et år og stortrivdes  Det var en stor overgang fra det beskyttede miljøet på Evenes.

Hun forteller at det blant annet var ølautomat i korridoren. Det var lange intense dager.

Tilbake til Ålesund

Hun møtte sin første mann Knut Olav Solemdal som var lærer og far til hennes to døtre. Han fikk lærerstilling i Loppa i Finnmark, men ga beskjed om at han ikke kunne dra dit uten at også Astrid fikk jobb, det fikk hun. Hun underviste 3.klasse i matematikk. De ble der i et år. De dro deretter til Volda der mannen skulle ta videreutdanning, Astrid tok norsk grunnfag. Hun studerte også kristendom. Hun fødte sin første datter i Volda.

Noe av alt hun har skapt og bidratt med

Tilbake i Ålesund fikk hun arbeid som klubbleder ved "Badet fritidsklubb" og ble spurt om å gi et tilbud til barn i sommerferien. I en ungdomsklubb er det ungdommer med mange slags interesser. På den måten var det ungdom som kunne bidra i de mange ulike rollene man trenger for å lage teater. Hun fokuserte på trivsel og skaperglede, ikke på prestasjoner, men er stolt over at mange av deltagerne har gått videre med teater. “Badet fritidsklubb” la grunnlaget for Jugendteateret som Astrid derved var en viktig bidragsyter til. Nå et av landets største barne og ungdomsteater. Hennes mann hadde kontakt med Per Asplin som var opphavsmann til den populære forestillingen" Putti Plutti Pott". Han ga dem rettighet til å sette opp forestillingen, og siden har den blitt spilt hvert år før jul på Jugendteateret.

Noen av ungdommene ønsket å fortsette i klubben etter fylte 18 år, men det tillot ikke kommunen. Voksne kom også med ønske om å få være med i teater. Astrid søkte kommunen om å få gi et tilbud også til disse, men fikk avslag. Astrid startet da et privat tilbud på en liten nedlagt kafe. Samtidig sydde hun klær som hun solgte.

Kommunen godtok ikke at hun jobbet privat med teater selv om hun brukte fritida si. Hun sluttet i kommunen etter å ha jobbet der i 17 år.

Astrid hadde ønske om å bygge opp  et kultursted, et sted for opplevelser. Hun kom over en falleferdig nedlagt tranfabrikk på Molja som hun så et potensial i. Hennes andre mann Arild Bjørnson var skeptisk, men ble etter hvert med, og huset ble pusset opp på dugnad og åpnet i 1996 med navnet “Teaterfabrikken”. Mannen ble en aktiv bidragsyter på Teaterfabrikken. Astrid skaffet en bass som han lærte seg å spille på. Han sang i sølvguttene som barn, og bidro også med sang på forestillinger. De har også tilbudet “Serveringsteater”, med “tulleservitører”, feks Synnøve Hatlen alias Signe Stunden. Synnøve Hatlen ordner ellers alt med administrasjon og regnskap, som Astrid opplever seg lite egnet til, i Teaterfabrikken som nå er 27 år.

Hun og mannen flyttet til et eldre hus med havutsikt og stor hage i Skarbøvika. Han fikk alvorlig uhelbredelig kreft og døde etter bare et halvt års sykdom i 2016. De fikk mye hjelp og støtte både av helsevesenet og venner. Venner passet på at hun ikke var alene i tiden etter at mannen døde.Hun forteller om den siste tiden med sin mann i forestillingen “Til oss - fra de eldste. Ikke glem å danse." De to har en sønn sammen. Han jobber som “standupkomiker”, gitarist og med ulike oppgaver innen teater.

Samtidig med at hun drev Teaterfabrikken som sanger, skuespiller og altmuligkvinne har Astrid medvirket i disse forestillingene for Teatret Vårt: "Lilly Valentine" i 2003. I 2018 toppet hun salgsstatistikken for Teatret Vårt med samme forestilling, 4030 besøkende på 47 forestillinger. "Fru Pigalopp, Samson og Roberto" i 2012, "Skumringstimen" sammen med Petter Drabløs i 2021 og "Da e va lita"  i 2022.

Hun har gitt bidrag til bøker som “Steikje te styr”, “Juleglimt” og flere, og vært forfatter av ”XL” og “Ikke glem å danse”. Astrid var også en av programlederne i "Atte Katte Noa" i barne-TV på NRK i 1988. Sunnmøre-LIVE filmet en serie der Astrid Overaa intervjuet “spennende folk som har noe på hjertet” i “Villa Nellas hus og hage” i 2022.

I januar i fjor så hun sammenhengende alle episodene av demenskoret. Hun ble grepet og sendte mail til programleder for NRK Ingrid Gjessing Linhave for å spørre hva som måtte til for å starte et slikt kor. Hun fikk svaret dirigent, musikkterapeut og at pårørende måtte være inkludert. Koret ble startet, i april 23, dirigent/musikkterapeut ble skaffet fra kulturskolen og Astrid var med på hver øving frem til starten på prosjekt “Til oss - fra de eldste. Ikke glem å danse". Gratis kanelboller fra lokal baker og kaffeservering hørte med.

Hun inviterer noen ganger, når hun selv har lyst og behov, til åpent hus  i hagen og huset sitt "Villa Nella" i Drevika. De som kommer tar med mat og drikke og det er til stor glede, ikke minst for de mange som lever alene.

Astrid og Arild sin sønn Henrik Overaa Bjørnson bor i Oslo. Den ene dattera bor i Ålesund, den andre i Sverige. Hun har barnebarn og et av barnebarna spurte henne forleden: Er du gammel bestemor? Er det lenge til du dør? Da svarte Astrid med ei historie om alle kjære som sitter ved et stort festdekt bord og venter på henne, og tar henne vel imot der oppe om det skulle skje. Hun tenker det er en fin måte å forklare slutten på for små barn. Astrid har med seg barnetroen, er religiøs, hun er fortsatt innmeldt i metodistkirken, men hun velger å ikke kalle seg kristen.

Turnelivet og litt om fra “Til oss – fra de eldste. Ikke glem å danse”

Det er ikke få plasser de er innom med forestillingen. Den er basert på fire tekster fra Linn Skåbers bok med samme tittel, Astrid sine egne fortellinger og innslag av sanger. Teatret Vårt er det første som iscenesetter denne boka.

Forestillingen kunne kanskje med fordel blitt sett av de yngre? Linn Skåber skriver at “De gamle bør være mer med de yngre, slik at de yngre blir bedre yngre og de gamle blir bedre gamle”. Et annet sted: “Det du er var vi. Det vi er blir du.”

Astrid liker turnelivet til tross for sine 67 år. Hun reiser rundt med pianist Jan Gunnar Åkre og inspisient Roy Carlsen. De har det trivelig på turene som til dels er lange. Når de kommer frem tar de seg en hvil hver for seg og spiser middag sammen etter forestillingene. Det kan bli tomt å komme hjem til et mørkt hus etter turneen.

Med denne forestillingen når de ut til folk som ellers ikke har noe teatertilbud, det er plass de fleste steder. Forestillingen rører mange, og noen bringer frem sine egne historier. Astrid lurte på om den til dels  kunne være for trist, men har fått tilbakemelding på at det er sånn det er. I sin anmeldelse av premieren skriver Ole Foss i Romsdals Budstikke blant annet at forestillingen er full av raushet, hjertevarme, musikalitet og med tekster som gull og uten gråstein.

Veien videre

Hun er bekymret over at så mange alders - og sjukeheimer nedlegges i Ålesund  Hun drømmer om at “Sjømannens kvile” ved Aspøy skole skal bygges om til pensjonistvilla og er alt i dialog med ansvarlig for bygningen om muligheter.

Astrid ser ut til å boble av kreativitet og skaperglede selv om hun også forteller om tunge dager da hun slipper tårene til. Da er det bare en som har ansvar for å dra meg opp, og det er meg selv, sier hun.

Hennes barndomsvenninne har flyttet tilbake til byen. De vokste opp tett med mødre som var nære venninner og de to jentene var født med bare en måneds forskjell. Det å miste en livsledsager kan gjøre det å komme seg ut på reiser og opplevelser mer sårbart. Nå har de to barndomsvenninnene vært på Zanzibar to ganger, en overvinnelse for Astrid som har flyskrekk. I fjor dro de til Peer Gynt spelet på Gålå. For første gang med honnørbillett på buss.

Takk til Astrid for den gode praten vi fikk sammen. Du har både en varme og ro som smitter.

For Innkikk: Synnøve Kåresen (teatervenn)