Før en gikk inn i bussen fikk alle en god wraps og en flaske mineralvann, noen syntes nok wrapsen var vel sterk, men personlig synes jeg den var god og spicy. Helge Drågen var stødig og serviceminded bussjåfør, kjørte oss til døra og hentet oss der etter forestillingen. Takk skal du ha!
Før forestillingen var det en orientering fra Tom Elgsås om stykket og Festiviteten.
Czardasfyrstinnen er en operette i 3 akter av den ungarske komponisten Emmerich Kalman. Stykket skulle ha premiere i 1913, da under tittelen Lenge leve kjærligheten. Så kom 1.verdenskrig og Strauss skrev et stykke som het «Alt om kjærligheten», og operetten fikk nytt navn, Czardasfyrstinnen. Et navn som ifølge Elgsås er satt sammen av ordet Czardas som er en ungarsk folkedans, og «fyrstinne» som jo er en adelstittel. Elgsås kom også med litt voksenopplæring. «Dere sitter sikkert og lurer på hva som er forskjellen på en opera og en operette»?. (flere nikket til den kommentaren) Ifølge Elgsås synges all tekst i en opera, mens det i en operette snakkes mellom sangene.
I forkant av forestillingen var Innkikk så heldig å få en prat med to erfarne teatervenner, Gerd og Stein Larsen.
Stein er fra Kristiansund, men har bodd i Molde i mange år.
«Stein, det er ikke første gang du er i Festiviteten»?
«Nei, vi startet å gå i Festiviteten i min barndom, og da var jeg med pappa» På søndagene om vinteren var det brytestevne, og da var det bryting oppe på scena, og publikum satt i salen.
Ofte forbindes jo opera med finkultur og borgerskap, hvordan var det i Kristiansund?
Det spørs jo i hvilke tidsperiode du er i, men operaen starta jo på -20 tallet , og det var nok et borgerlig preg da. Enda tidligere var det utdrag fra kjente operaen i hjemmene til klippfiskadelen, og de hentet sangere fra Spania og Portugal, så det er en gammel tradisjon. Fra 1970/71 har det vært opera i byen hvert år. Etter hvert ble det et mer folkelig preg over operaen på grunn av at det var amatører i de fleste rollene.
Fellesturen til Kristiansund arrangeres av Teatrets Venner, hva tenker dere om det, venner på busstur?
En fellestur er med på å gjøre hele opplevelsen til noe større, det å møte folk som du treffer i andre sammenhenger, som du ser på fellesarrangement på Plassen, du får litt å spise, kommer i god tid, får høre litt om forestillinga før det begynner, og kunne mimre litt med andre på turen tilbake. Den sosiale biten er nesten like viktig som den kulturelle opplevelsen, det får du ikke hvis du kjører privatbil.
Vi takker Gerd og Stein Larsen for praten, og går inn i salen.
Ei imponerende forestilling, flotte kostymer, kulisser, gode danser og sangere, ikke minst imponerte Ole Andreas Silseth i rollen som Grev Bon. Bare et lite hjertesukk avslutningsvis, klappstoler er ikke helt optimalt for ryggene til et godt voksent publikum, vi gleder oss til at nybygget kommer om 2-3 år
På veien hjem var det mye prating og latter i bussen, et godt tegn på at det hadde vært en flott opplevelse. «Teatrets Venner må arrangere flere slike bussturer», var en kommentar som ofte gikk igjen»
Olaf Holm