Hva ønsker du å formidle med forestillingen?
Noras tarantella er en stumfilm basert på Ibsens Et dukkehjem, med tremarionetter i alle rollene, og en Nora som spilles live av meg. Forestillingen er del av en doktorgrad som handler om hva sted og kontekst gjør med form og innhold i scenekunsten, og som består av en serie steds-spesifikke arbeider med selve stedet i hovedrollen, i objektorienterte og ofte humoristiske former og formater. Arbeidet med Noras tarantella startet med dukkene som jeg tilfeldigvis fant i ei sliten pappkasse. Selve filmen er helt enkelt laget, i en form for gjenbruk, innspilt på mitt knøttlille hvite kontor utkledd som black box i svart molton. Selve dukkene minner om arketypiske karakterer fra Commedia dell’ Arte, som passer overraskende godt til Ibsens karakterer, i tillegg til det lille kontoret. Forestillingen løfter fram figur- og dukketeater, leker med høy- og lavstatus, og kommenterer maktstrukturer og mangelen på arbeids- og visningsrom. Den handler om prekære forhold i kunsten og om de som trekker i trådene, med en underkjent kunstform i hovedrollen.

Hvorfor bør vi velge å se på denne forestillingen?
Noras tarantella er en helt ny Ibsen tolkning med sensuelle og skrøpelige marionetter, i en film som er mørk og klaustrofobisk som et barokt hulemaleri, der Nora (jeg) underholder i alle roller (stumfilm) mens vertskapet (Nora/ Teatret Vårt) serverer publikum (dere) musserende og makroner.

Hva er ditt forhold til Teatret Vårt?
Forholdet mitt til Teatret Vårt, utenom gjennom aviser og anmeldelser, er å ha vært på diverse arrangementer under Moldejazz og under åpningen av Plassen i sin tid, så nå er jeg glad og stolt over å være en del av denne Teaterfesten.

Hva opptar deg for tiden?
Jeg jobber med performative objekter og steds-spesifikke karakterer, eller med scenografi og kostyme som figur og autonom skulptur, i former for scenekunst uten en synlig skuespiller i hovedrollen, som i figur- og objektteater, og gjerne med inspirasjon fra eldre kunstformer som stumfilm, der teksten heller ikke er overordnet de andre sceniske virkemidlene. Jeg er opptatt av gjenbruk, og av verdi versus nytte, ikke bare i forståelsen av hvordan man håndterer materialer i det daglige, men hva vi anser som verdt å resirkulere av kunst og kanon. Jeg er også opptatt av hvordan man håndterer representasjon av det vi ikke umiddelbart ser eller anerkjenner som ‘noe’ viktig, som er et politisk spørsmål rundt hva vi velger å trekke fram og hva vi velger å ignorere, og hvorfor, og at det er en solidarisk handling å løfte fram det vi anser som irrelevant eller feil, og jeg prøver å gjøre det tunge lett og med humor.