Teatervennenes stipend deles ut til en eller flere ansatte ved Teatret Vårt for at de skal kunne videreutvikle sitt talent, eller gjennomføre et prosjekt ved Teatret Vårt. Det kan gis et beløp på inntil kr. 50 000. 

Kjersti har jobbet med dette prosjektet siden 2017, året hun var i permisjon med sitt tredje barn. Hun ønsket å reflektere rundt det å bære frem et barn og å være ansvarlig for å ivareta en nyfødt i tillegg til alle utfordringer relatert til denne perioden av livet. Hun fikk støtte til et forprosjekt av Kulturdirektoratet, og intervjuet ni kvinner med forskjellig bakgrunn om graviditet, fødsel og småbarnstid. Fokus var spesielt på at kvinnene hadde ulike utfordringer, som problem med å bli gravid, seinabort, fødselsdepresjoner, skader etter fødsel eller alenemor. Alle som ble intervjuet hadde kommet seg videre og overvunnet mange av sine utfordringer. Felles for dem alle var at de opplevde det å bli mor som “heftig”, at starten var spesielt tøff. De følte seg sårbare og mye alene om ansvaret for barnet. Alle opplevde mammarollen som mer krevende enn forventet.

Hun søkte etter kvinnene i ulike fora som på sosiale medier, helseblogg, noen hadde fått høre om prosjektet og oppsøkte Kjersti, mens andre tok Kjersti direkte kontakt med. De kom fra ulike miljøer, hadde ulik alder, som å være midt i livet, eller å ha voksne barn, men for de fleste var det deres første barn. 

Kjersti er takknemlig for at hun har fått tildelt stipendet fra Teatrets Venner, noe som har gjort det mulig å ferdigstille prosjektet til ei forestilling som skal vises til publikum. Hun har fått hjelp av Dramatikkens hus med gjennomgang av manus og til å ferdigstille det for iscenesetting.

Bakgrunn

Kjersti Botn Sandal er født i Ålesund 11. april 1978. Hun har en bror som er to år yngre. Familien flyttet til Førde da hun var 4 år. Hun sang i kor og Ten sing som ungdom. På skolen var hun ikke glad i matte, kjemi og fysikk, men i alt som var knyttet til fantasi, å bruke kroppen og fantasien. Hun beskriver seg som et dramatisk barn, en som følte alt sterkt. Hun gikk dramalinjen på videregående skole. Siste året hadde hun tittelrollen i Jeanne d`Arc. Deretter gikk hun på Romerike Folkehøgskole. Hun søkte Statens teaterhøgskole og kom inn ved første forsøk, og gikk der fra 1998 til 2001. Hun var blant de yngste elevene. Det opplevdes som litt skummelt å gå i en klasse der de fleste var eldre og hadde en del erfaring. Kjersti sier at det også var mye fint med det for hennes del. Hun tok til seg alt, og opplevde tiden på teaterhøgskolen som magisk. Hun jobbet hardt, det var mange lange dager og mye å fordøye. Det var også en stor overgang å flytte fra en liten plass og bo på hybel i storbyen Oslo, men i alt beskriver hun det som noen fantastiske år.

Kjersti har en lang karriere og har hatt mange store roller. 23 år gammel debuterte hun ved Den Nationale Scene i Bergen hvor hun hadde en rolle i Ibsens En Folkefiende. Hun har også vært skuespiller ved Hålogaland Teater og Rogaland Teater, hvor hun i 2008 fikk Heddaprisen for beste norske skuespiller som Anna i Leonard Franks Karl og Anna. Juryen fremhevet spesielt hennes stillferdige, intense rolletolkning, innlevelse og talende kroppsspråk. Fra 2010 jobbet hun ved Nationaltheatret og hadde roller som Agnes i Brand, Solveig i Peer Gynt, Hedda i Hedda Gabler, tittelrollen i Jeanne D'Arc, Klatremus og Sonja i Reisen til Julestjernen. Hun har også spilt i filmen Himmelfall i 2002 og i TV-serien Kampen for tilværelsen 2014-2015.

Da hun var ca. 27-28 år bidro hun i et prosjekt ved Nasjonalteateret i Kabul for å lage ei barneforestilling i samarbeid med voksne kvinner som hadde opplevd mye i livet. Dette ble et krevende oppdrag. Det var vanskelig å være ung i denne sammenhengen, hun følte seg umoden. Kvinnene var ansatt ved teateret, men hadde krevende kår. Blant annet var det ansatt kokker som lagde mat til de mannlige ansatte, men ikke til kvinnene. De jobbet også med unge jenter på universitetet i Kabul, der de ofte måtte vike for guttene og bytte rom.

Det skjellsettende året 2017

Året 2017 ble et spesielt år for Kjersti. Hun var i sitt 39. år og hadde valgt å få sitt tredje barn. Tanker om at hun kanskje var i sluttfasen av sin karriere meldte seg. Det er kjent at kvinnelige skuespillere ikke får roller like lett som menn i samme alder, eller eldre. Dette til tross for at erfaring gjør en til bedre skuespillere, og at teaterpublikum ofte er i moden alder og ønsker å se levd liv på senen. Kjersti var redd for å bli satt på benken, hun ville ha flere bein å stå på, og ville bruke seg selv. Hun hadde tanker om å starte som dramalærer, og/eller ta høgskoleutdanning. Da kom tilbudet om fast stilling ved Nationaltheatret, rett før hun fødte sitt tredje barn. Det var stort. Det ble 1 1/2 år med barn og teater før hun fikk permisjon fra Nationaltheatret og familien flyttet til Molde. Det var mye å flytte fra, tre barn skulle brytes opp fra sitt hjem og nærmiljø. Det tok tid å lande i Molde, men nå er familien mer enn fornøyd med livet her, med enklere hverdagslogistikk, mer tid for hverandre, naturen, nærhet til skole og fritidsaktiviteter, familie, venner og en arbeidsplass som byr på muligheter og utfordringer, og mindre konkurranse. Kjersti har spilt i flere teateroppsetninger i Molde, og ble nominert som beste kvinnelige skuespiller for sin tolkning av Marianne i Scener fra et ekteskap av Ingmar Bergmann.

Prosessen frem til Barselfeber

Det å bære frem, føde og fostre opp et barn tar over mye av liv og kropp, sier Kjersti. En mister mye av seg selv til noe langt større. Kroppen “tuner” seg inn mot barnet. Tankene dreier seg mye om ikke å gjøre feil, også i svangerskapet. Å skjerme barnet fra forurensning og støy, og sørge for riktig kosthold og stell. Kroppen får hard medfart av å føde flere barn, fysisk og psykisk. Beskytterinstinktet til mor er sterkt, og lite snakket om. Det tar krefter å være konstant påkoblet og engstelig for barnet. Det kan være altoppslukende og krevende. Mange opplever ensomhet, og å være alene om å bære frem, føde og fostre opp barnet. Amming er mor alene om, det er ikke lett å overlate ansvaret til andre over tid. Mange opplever seg ikke å være sett, og har stort behov for nettopp å bli sett og tatt vare på. Kjersti forteller om hennes mor som kunne bli ei uke på fødeavdelingen, mens det nå blir ansett som greit å kunne dra hjem 6 timer etter fødselen, mens man egentlig trenger hvile, avlastning med barnet, ammehjelp og omsorg.

Kroppen er påkoblet barnet. Det kan være godt å komme seg litt vekk, men kroppen blir urolig og samvittigheten gnager. Til tross for disse følelsene og tankene valgte Kjersti å få sitt tredje barn, fordi det å få barn gir en så sterk følelse av mening, å være i live og å være betydningsfull. Det gir et rotfeste i verden å være mor, mange kan ikke se for seg et liv uten barn. Noen velger det vekk, noen ønsker seg barn uten å lykkes, andre igjen vil ikke slutte å føde barn. Dette omhandles i forestillingen. Den belyser også utfordringen med å være alene om barnet.

Livets mest eksistensielle handling er noe det snakkes en del om mellom de som føder, men som blir lite belyst i kulturelle medier. Det gjelder å finne et språk for å nå ut til flere med det som er vår alles begynnelse. Fødsel er noe vi alle er gjennom, men som er lite beskrevet gjennom tidene.

Scenografien i forestillingen er enkel, dette for å binde kvinnene sammen, og for enklere å kunne bevege seg i tid og rom med tre karakterer. Alt foregår på ei fødeavdeling på Vestlandet. En av karakterene spiller jordmor og representerer helsevesenet, de andre er fødende kvinner, men spiller også babyer og barn, det brukes ikke dukker. De gestalter babyer og barn ved hjelp av kroppsspråk. Livshistorier formidles gjennom monologer og samtaler mellom kvinnene. Hele syklusen fra det å bli gravid, svangerskap, fødsel, kontroll på fødeavdelingen, oppvekst, barna vokser opp og får barn selv og slik fortsetter det. Det benyttes musikk, og scenene lekes også frem, forestillingen har i seg ettertenksomhet og samtidig mye humor og magi.

Skuespillerne er med på å vurdere og utforme scener som fungerer, men bidrar ikke med private erfaringer. Gjennom prosessen har det vært flere manusforslag som Kjersti har gitt ny utforming. Hun beskriver skuespillerne både som fantastiske, improvisatoriske og sceniske. De prøver å få frem følelser og situasjoner ved å veksle mellom det dokumentariske, det absurde og det teatrale.

Barselfeber tar form og utvikles frem til premieren 15. mars 2023. 

Synnøve Kåresen