Innimellom skulle vel enhver trengt å ha den muligheten til å trekke seg ut av verden, og bli liten -eller borte? Det er vel det vi voksne kaller egenmelding. Den dagen du innser at; « i dag fungerer jeg ikke optimalt. Kroppen trenger hvile». Når presset og stresset blir for stort. Når man ikke rekker over alt, og man hvertfall ikke har kapasitet til å være «mindfull». Det motsatte av mindfull kan vel sies å være «overload».. Altså, om man skal bruke ytterpunktene av engelske låneord.  

Det interessante for meg er å reflektere over hvilke verktøy barna våre har, altså til å ta slike pauser. De kan skrike høyt og vel etter «egenmelding», men slikt eksisterer da ikke for dem? Jeg mener, de skal helst ha feber eller sterke symptomer på ettellerannet. Ja, noe håndfast vi voksne kan stå inne for.  

Da jeg fikk spørsmål fra Lisbeth og Teatrets Venner, om jeg kunne undersøke nærmere oppstillingen av Teskjekjerringa -årets juleforestilling, tenkte jeg; «Så gøy!» En mulighet til å dypdykke inn i en verden jeg ikke fullt kjenner til. En utfordring. Jeg som elsker logistikk, prosjektledelse, formidling og tilgjengeliggjøring. Gavepakke!  

Alt som har med virkemidler og formidling å gjøre; stykke opp helheten -og bygge på nytt, slik at helheten blir større enn summen av delene, er en metode jeg brukte mye i undervisning(som lærer), som koordinator for Ungdomspanelet, samt alt av prosjektledelse ellers i livet og arbeid.  

Jeg tror de fleste er klar over at det bak et teaterstykke(enten det er skolerevy, Poppeloppe eller Den Nasjonale Scene) ligger mange timers arbeid, med øving og tilpasning av kostyme, lys, lyd og scene.  Trenger vi å vite mer? Er det mer kunnskap om arbeidet bak som påvirker ønsket om å sitte i salen og «ta i mot»? Dette kan debatteres i det vide og det brede, tror jeg. Men, jeg tror et viktig stikkord er relevans.  

Jeg er kanskje mer enn gjennomsnittet opptatt av relevans. Hvem lages teater for, og hvem går på teater? Halvveis inn i denne verden, starter min prosjektlederhjerne en reise gjennom erfaringene med mennesker jeg har møtt. De som ikke forstår seg på kultur, mener de, men som egentlig er en utøvende aktør i det; fordi begrepet skaper avstand. Vi ER kultur. Kultur er oss. Forfattere skriver om det, setter ord på det. Noen synger om det. Designers og kunstnere lager «noe» av det. De fleste av oss, mener «noe», og snakker om det. Dette da, altså: Kultur. Kultur er mennesker, relasjoner, uttrykk, emosjoner og reaksjoner. Det er det samme!  Puh.

Tenk så deilig å kunne drømme seg bort i en annen verden. Eller en verden under verden. Der spillereglene ikke gjelder, og der alt og alle er «annerledes». Kanskje bare så gjenkjennbare og annerledes, at det er helt perfekt? Hvertfall veldig trygt.  

Mang en gang skulle jeg ønske at voksne så verden med barneøyne. Litt sånn ufiltrert. Klart, det kan ha sine fordeler og ulemper. Vi har alle vært barn, og en gang sett verden i både svart-hvitt og full harmoni.  

Kanskje Lisbeth nå klør seg i hodet og vrir er grimase, og tenker: «Nå er Anne på ville veier. Hun skulle skrive om Teskjekjerringa». Jeg er nok ikke Pippi. Jeg er faktisk usikker innimellom, på om mine tanker har relevans. Står jeg fritt til å dele mine tanker og inntrykk? Altså, uten å «passe inn» i en mal? En slags ramme av kotyme, som å sitte stille, spise pent, og vente på tur. Eller, er alt lov?  

DET ER I OSS, 
I DEG OG MEG,
AT TEATRET SKAPES.
PÅ NY OG PÅ NY.
HVER KVELD
(Nasjonaltheatret) 

Disse ordene gir trygghet. Jeg bestemmer meg for at jeg skal gjøre som Pippi. «Dette har jeg aldri gjort før, så da kommer det til å bli kjempebra» (fritt etter hukommelsen).  

Mitt forhold til Alf Prøysen er først og fremst gjennom sangene, og Teskjekjerringa har jeg møtt oftere som referanse i andre tekster. Dermed har fortellingen åpenbart gitt relevans flere ganger, for ulike personer. Med dette som bakteppe, er jeg spent på hva «crewet» på Teatret Vårt tenker om stykket.  

Hva gjelder teskjekjerringa, er det på mange måter en snodig fortelling om noe rart som skjer. Ja, egentlig mange ting. og jeg stiller meg spørsmålet; er den myntet på barn, eller voksne? Eller, er den bare myntet på å gi et verktøy til forståelse?  

Disse verktøyene har både lærere og formidlere, psykologer og foreldre til felles: Hvordan gjøre emosjoner; følelser, sanseinntrykk og opplevelser tilgjengelige? Altså, til syvende og sist, å forstå. 

Å få anledning til å gå «inn i en annen verden», kan være redningen til å se seg selv og samfunnet rundt seg med nye øyne. Det er virkemidlene som hjelper deg dit, dersom du er mottakelig for dem. 

Så, hvordan gjøre denne innsikten/forståelsen tilgjengelig for dem som enten tenker de ikke trenger det, de som ikke vet at de trenger det, eller de som ikke har verktøyene til å uttrykke slike behov? Målgruppen her er utømmelig. Jeg mener. Trassalder. Ungdomstid. Førtiårskrise. Livet! 

Bli liten? Hva gjelder sanser, er det slik at dersom man «hemmer» den ene, forsterkes de øvrige. Det kanskje mest kjente eksempelet er «blindebukk». Når man ikke lenger ser; skjerpes hørsel, lukt og smak!  Med andre ord kan man forvente endring av kontekst ved å ta bort en variabel.  

Jeg er veldig spent på hvilke virkemidler regissør Kjersti Botn Sandal og Leiko Fuseya skal ta i bruk, for å ta oss med inn i Alf Prøysens og Teskjekjerringas verden. Det kribler i fingrene, rett og slett. Fantasien løper løpsk. Skal stoler og bord, tekopp- og fat være gigantiske? Skal de bruke nymotens tekniske og digitale hjelpemidler, eller skal vi tas med inn i en verden lik de forutsetningene som lå til grunn i Alf Prøysens samtid?  

Jeg møter Leiko Fuseya på Kafé Kurt på Plassen, og takker Gud og mine avdøde bestemødre for engelskopplæring, da jeg innser at hun snakker engelsk. Hun er scenograf og kostymedesigner for Julekveld med Teskjekjerringa. Hun har med seg en perm. Jeg føler meg som et barn på julaften, men tør ikke spørre om hun kan åpne den og vise meg sin verden. Ikke helt med en gang.  

Vi biter i hvert vårt wienerbrød, og hun smiler til meg. Hun lurer på om jeg er journalist, og jeg ler. Jeg forklarer kort at jeg har mye å hjertet hva gjelder medvirkning i samfunnsplanlegging, og at forståelsen av begrepet kultur kanskje er med å skape avstand mellom sender og mottaker. (Tilbud og etterspørsel). Kanskje man kunne endre ordet?  

Hun følger raskt opp med refleksjoner omkring sin forståelse, og legger til at hun -gjennom sin oppvekst i Japan, drøye elleve år i New York, og siste seksten i Norge- har opplevd tolkningen av kultur å variere i de ulike miljøene. Hun presiserer likevel at hun som 18-åring reiste fra Japan, og slik sett ikke har referanser med «profesjonelle briller» derfra.  Jeg nikker og smiler, er med inn i hennes verden: Stadig fokus på matematikk og språk i skolen, der kunstnerisk utfoldelse kunne bidratt. At barn på en måte er som blomster; som strekker seg etter lyset og tiltrekker seg bien.. At barn gjennom å uttrykke seg og eksperimentere øver på sin frie utfoldelse, men at vi kanskje ikke setter av nok tid.. Og ikke minst at vi bør være på vakt dersom vi gjør slik utfoldelse om til konkurranse. Opptil flere ganger får jeg gåsehud og ståpels, og jeg tenker: «wow, vi snakker om det samme». Vi tenker det samme. Hun er «pro» og jeg er «nub», men likevel kan vi dele tanker og meninger. Fascinerende!  

Leiko beskriver Alf Prøysen som en gjemt skatt. Den typen man finner nedstøvet på bestefars loft. Og, som har kommet i skyggen av Kardemomme by(Torbjørn Egner).  Det som er deilig -og samtidig finurlig og abstrakt- med Teskjekjerringa, er at du kan drømme deg bort. For å ta mottaker inn i en ny verden, vil Leiko ikke replikere verden slik den var for 60 år siden, men noe barn kan relatere seg til i dag. Som designer blir det en dans med virkemidler, i tett kontakt med regissør Kjersti Botn Sandal. Gjenstandene i rommet, personene selv og selve rommet blir som organiske elementer. Disse vil naturlig nok også påvirkes av skuespillerne, samt hva som er teknisk mulig.  

Nå åpner hun permen, og jeg får atter gåsehud. For de av dere som har sett filmen «innsiden ut», som handler om hvordan emosjonene i hjernen fungerer, vil lettere forstå at å skape et surrealistisk univers av fysiske ting -og ikke digitale hjelpemidler- er et kunststykke i seg selv! 

Overført til nærlingsliv og innovasjon, deriblant design-thinking, vil jeg tørre å påstå at dette stykket er av absolutt relevans. Ungt entreprenørskap -velkommen!  

Vi er ikke i Willy Wonka sin sjokoladefabrikk, dermed kan jeg avsløre at skuespillerne ikke krymper. Så langt har ikke innovasjonen kommet, i den virkelige verden.  

Ett stikkord avslører likevel Leiko: «cartoon realism», og avslutter med at fortellingen har en «skjult beskjed». Historien handler om en drømmer og en realist -en slags kjærlighetshistorie. Med jakten på perfeksjonisme og hvilke briller man ser verden med.

 

Mine linser glinser. Jeg er rørt. Leiko er travel, det er mange som skal ha hennes ekspertise og blikk de få dagene hun er her. Jeg får bli med inn i «teaterfabrikken». Vi tar heisen. Hun går til systuen, og jeg til rekvisitt verkstedet. Der møter jeg Freya Busby.

Se for deg at du kikker inn i linsen på et gammelt kamera. Med litt hjelp, får du øye på et maskineri av ulike «duppedingser og nips» -alt har sin funksjon og sin plass.  

Akkurat i dag jobber Freya Busby og Ida Lillebakk med rekvisitter til Teskjekjerringa. Skumgummi og sparkel blir til cupcakes og glasur. En hatt er ikke bare en hatt, og blir ikke til av seg selv(bilde). Her flommer det over av kreativitet og struktur. Det er dette mormor pleide å kalle «arty clutter»(kunstnerisk rot), og jeg kan ikke la være å tenke på det Leiko sa om å sette av mer tid i skolen, for å la barna utfolde seg. Mer uttrykk gjennom utforsking, takk! 

Freya er opptatt av gjenbruk, og viser meg flere rekvisitter fra tidligere stykker oppe(eller var det nede) på lageret, som kanskje kan få «nytt liv». Om enn så idyllisk det kan virke, preges dagene av logistikk. Ting til rett tid, hele tiden! Et stykke kan ha få rekvisitter, mens andre kan ha nærmere hundre. Hennes ansvar. Både i produksjon, kostnad, oppbevaring og bevaring. Bevares!

O jul med din glede og barnlige lyst, altså. Puh! 

Freya må videre og jeg må gå. Det kribler stadig i fingrene, og jeg drister meg til å spørre om de til tider trenger ekstrahjelp. Prosjektlederhjernen kobles nok en gang på. Hva med å lage rekvisitter sammen med barneskolene? Kunst- og håndtverkslærere etc, etc? Jeg drømmer meg bort, og tar en siste dusj antibac, før jeg går.  

Da poden var fire år, fikk han Alf Prøysens beste til jul. Mest av alt fordi vi likte så godt «Bakvendtland», som lekende lett snur opp ned på alt, og ikke minst «Blåbærvisa», som er så harmonisk og natur-romantisk at man skulle ønske fortellingen aldri tok slutt. I tillegg var det omtrent tretti andre sanger, som slett ikke var myntet på fireåringer; der «Hilma og Roger» og «Tango for to» ble soleklare favoritter på mang en biltur til og fra barnehagen. Som om ikke alderen allerede var preget av spørsmål om ditt og datt, fikk denne «hvorfor-tiden» en ny dimensjon.  

Tenk. At Prøysens morsomme verden, kunne kommunisere på så mange plan, fra en helt annen tid. Typ gamledager. Men, med tema som interesserte 4-åringen. Fascinerende.  

For alle som enda ikke har vært på loftet til bestefar; ta fram kluten og tørk støv av gamle bøker. Glem julevasken! Kanskje finner du andre skjulte skatter. Et pust i bakken, og litt vondt nakken.  

En slik forestilling er, etter min mening, like mye for de voksne som for barna. Dermed en perfekt anledning til å gå i lag. Eller kohorter, som det heter nå for tiden.  

Hadde jeg vært lærer i dag, hadde jeg definitivt brukt stykket som tema i undervisning. Vi lærer barna våre om Zippy’s verden, og om røde og grønne tanker; rundt regnet en gang i uken 1.-4trinn. Det er fremgang, misforstå meg rett. Men, har vi funnet opp hjulet på nytt? Nå igjen?  Hva med å ta for seg de ulike skildringene fra Prøysen, skrevet i riktig gamle dager, og sette lys på at disse følelsene gjelder alle? Det er tidløst. Det er genialt.

Anne Wold, Teatrets Venner