Vi husker Daniel Karlsson fra ulike roller ved Teatret Vårt i perioden 2010 – 2014. Monologen «En komikers oppvekst» sitter kanskje spesielt godt i minnet hos mange av oss. Nå er Daniel tilbake i Molde og føler seg velkommen både på Plassen og i bybildet.
Han har inntatt sofakroken i Kafe Kurt en halv kaffekopp før avtalt tid. – Jeg er svensk og opptatt av å holde avtaler og være presis, svarer han vennlig på intervjuerens spørsmål om det gikk greit å vente noen minutter. Avtalen er å lage et intervju til Innkikk i forbindelse med at Daniel skal spille i «En sporvogn til begjær», og her sitter vi uten nærmere instrukser fra redaksjonen om hvordan dette intervjuet skal vinkles.
Kort fortalt og som kanskje kjent kom Daniel til Teatret Vårt for å spille i et annet stykke denne gangen. Repertoarplanene måtte legges om og nå er det altså den amerikanske dramatikeren Tennessee William sitt mest kjente teaterstykke som skal settes opp. – Dette er jo et fantastisk stykke. Marlon Brando spilte Stanley Kowalski både i den opprinnelige Broadwayversjonen og i filmen fra 1951, og i over 70 år har det vært spilt på scener over hele verden.
– Thomas Bjørnager ringte sist sommer og spurte om jeg ville være med på et prosjekt her. Om planene måtte forandres, så vil jeg likevel si at Thomas og jeg nå slutter sirkelen som vi åpna sammen i 2012 med monologen «En komikers oppvekst» av Jonas Gardell som jeg spilte i Alexandrakjelleren med tre stoler og ei tavle som kulisser – eller skal vi si rekvisitter. Vi turnerte også på skoler og stykket ble sett av 7000, tror jeg. Det var jo veldig moro når jeg la fram en egen ide og Thomas sa: – Jess!! Første rolla mi var i «Rødt, hvitt og blått» under Bjørnsonfestivalen i 2010. Bjørnar Lisether Teigen skrev stykket, som var et samarbeid med teatret Astorka i Bratislava. Patrik Lancaric hadde regien. Bjørnar laga ei god tekst som var spesialskrevet for Bjørnsonfestivalen, og stykket hadde fortjent flere enn de tre forestillingene her. Dette var mens Teatret Vårt holdt til i Forumbygget. – Ja, du fikk jo oppleve flyttinga fra Forum til Plassen midt i din periode her. Var det en fin opplevelse?
– Det var utrolig spennende å følge byggeprosessen. Forum fungerte, men da vi kom inn nye, moderne lokaler med snorloft og alle muligheter, ja først da skjønte vi kanskje for alvor hva vi ikke hadde hatt. Åpningsforestillinga i Kurt Schwitters ånd sitter godt i minnet. Gøril Haukebø og jeg var de første som endra scena og tok «uskylden» fra den.
– Så du har gode minner fra fireårsperioden her?
– Absolutt! «Perplex», «Panikk i kulissene» «Lille Eyolf», der jeg hadde mi siste rolle i den perioden, var noen av høydepunkta. Det var inspirerende å jobbe sammen med den dyktige regissøren Peer Perez Øian.
– Hva tenker du ellers på fra perioden i Molde? Fotball?
– Det var jo moro da Molde Fotballklubb tok to seriegull på rad i 2011 og 2012. Jeg heier ikke spesielt på noe norsk lag, men det er klart jeg sympatiserer med MFK. Og så er jeg Machester City-fan på min hals, Det er fantastisk å følge med nå. Rett etter at gullet var sikra i 2011, møtte jeg på Ole Gunnar Solskjær på Bar A. Jeg gratulerte, og det første han sa: «Jo, takk, jeg skal forresten hilse fra kona mi, og hun synes du er en veldig god skuespiller.» Sånt er veldig fint å oppleve, for man glemmer jo lett selv at man er skuespiller og dermed er eksponert ganske mye offentlig. Og jeg synes det er flott at en i hans posisjon kan gi slik spontan oppmerksomhet tilbake.
– Du presenterer deg som svensk. Er ikke du også temmelig norsk?
– Hjemstedet Charlottenberg ligger bare fem kilometer fra Norge. Bestefar drev forretning og det var omfattende grensehandel fra krigens dager. Han solgte vanvittig mye sukker til nordmenn. Jeg hadde en fin oppvekst der. I 1996 dro jeg til Oslo, jobba på en bensinstasjon og ble etter hvert leder der. Så kom spørsmålet: Er det egentlig dette jeg vil? Som liten likte jeg veldig godt å være i lag med voksne og gjerne eldre folk, og historiefortelling fascinerte meg. Et kurs i skuespillerteknikk førte meg videre til NISS – Nordisk Institutt for Scene og Studio – med eksamen i 2002. Den gangen var det fortsatt viktig å ha gått den statlige teaterskolen når man søkte jobb.
– Livet som frilanser var ikke lett, men så plutselig en dag fikk jeg rolla som Kennet i Hotel Cæsar. Når en kommer på TV slik, er det ikke en tilværelse som «kjendis» til å unngå. Det var en surrealistisk opplevelse å «ikke få gå i fred» på gata. Teatermessig opplevde jeg ikke dette som negativt. Etter hvert har det jo også blitt noe «reklamekjør» for Telenor på TV. Etter perioden her i Molde reiste jeg tilbake til Oslo.
– Hvorfor?
– Etter fire fine år her føltes det rett. Alle i kunstneriske fag søker vel etter å komme videre på en eller annen måte. Av og til forbanner jeg dette, og andre ganger ønsker jeg det velkommen. Vi søker vel «lykken» og lurer kanskje på hva som venter rundt neste sving. Også denne gangen var livet som frilanser i hovedstaden tøft med ei lengre periode som arbeidsløs, men så kom den store oppturen med «Samfundets Støtter» av Henrik Ibsen åpå Riksteatret. Det var en stor opplevelse å reise rundt i Norge med noen av landets mest anerkjente skuespillere. De viste seg også å være fantastiske som mennesker. Deretter ble det både «Heia Flåklypa!» og «Kollaps i kulissene» på Riksteatret. Å jobbe med levende humorlegender som Hege Schøyen – det er inspirerende!
– Oslo bra, men Molde best?
– Det har i alle fall vært fantastisk å bli møtt med smilende fjes og mennesker som gir uttrykk for at de er glade for å se meg igjen. På sosiale media strømmer også gode, varme meldinger mot meg.
– Og nå kan jeg også møte bestemor hver dag.
– Bestemor? Mener du fru Larsen?
– Ja, nettopp, Sylvia Larsen. Det var et lykkelig gjensyn mellom ei dame på 90 og en 43-åring. Nå møtes vi igjen her i Kafe Kurt. Jeg har som sagt alltid trivdes sammen med eldre mennesker, og samvær uten generasjonsgrenser forebygger ensomhet. Ensomhet finnes i alle aldre, sier Daniel Karlson. Så reiser vi oss fra sofakroken og intervjueren finner fram et kamera.
Øystein Eik (tekst og foto)