My dinner with Putin

I denne forestillingen forteller hun hvordan hun plutselig ble tilbudt den store Hollywood-drømmen om å spille inn en film med Robert De Niro med den verdenskjente regissøren Nikita Mikhalkov - en nær venn av Vladimir Putin. Men så kommer en pandemi og invasjonen av Ukraina ...

Forestillingen er et bilde på hypertekstualitet i vårt moderne liv, og hopper sømløst mellom arbeiderklassen i Wien i 1933, til Moskva i 2022 og til Los Angeles i 1955.

Vi møter Pussy Riot, Robert De Niro og Putin - i formen av en dukke. Samtidig som vi møter en skuespillerinne som spiller seg selv som spiller en skuespiller på audition for rollen som en skuespiller som er seg selv.

Denne sanne historien bindes sammen av et Hollywood drama med mørk humor og en analyse av medias fetisjering av krig og hvordan vesten reagerte på invasjonen av Ukraina. Forestillingen undersøker hvordan maktstrukturer påvirker oss og hvordan vi som enkeltpersoner setter på skylappene når alvorlige hendelser står i veien for personlig oppnåelse.

Forestillingen ble nominert til Heddapris for Beste scenetekst i 2023 og spilles på engelsk.

PRESSEN SKRIVER:

Shakespeare Tidsskrift, Ilse Ghekiere, 31.3.2023

“Pendry’s craftswomanship, both as a writer and actor, is remarkable to say the least.”

“In her skillful and delicious monologue «My Dinner with Putin», Kate Pendry unpacks the manifold ways in which we ethically reason ourselves into making wrong decisions.”

Scenekunst.no, Julie Rognved Amundsen, 20.2.2023 Kate Pendry er en fabelaktig historieforteller, og denne historien er det verdt å fortelle.

Pendrys tekstformidling er rytmisk og kontrollert. Hun viser hele tiden at hun vet hvor hun skal med denne fortellingen, hun nøler aldri, og selv om hun forteller en sann historie fra eget liv, opprettholder hun en tydelig form og gir teateropplevelsen et gjennomført litterært tilsnitt.

Gjennom sin stålkontroll, humor, sjarm og varme drar hun meg inn i drømmene og ambisjonene sine samtidig som hun drysser et aldri så lite ubehag over det hele. Det gjør dette til en virkelig god forestilling jeg ikke kan riste av meg.

Nordlys, 1.5.2023

Kate Pendry er alene på scenen og det er stemmen hennes, den besnærende tonaliteten, den fantastiske teksten og den fascinerende måten hun beveger hendene og hodet på, som holder publikum fanget fra første til siste øyeblikk.

Jeg har sett flere av Pendrys monologer tidligere. Hun kan være en mester, nesten en magiker i sitt format, men dette er i en egen klasse allikevel.

Kate Pendry har laget en monologbasert forestilling som er uhyre spennende og dypt alvorlig på samme tid.

 Morgenbladet, Johanne Elster Hanson, 24.3.2023

«My Dinner with Putin» viser hvordan lengselen etter anerkjennelse og suksess kan utradere vår evne til å ta moralske valg.

Dagsavisen, Inger Marie Kjølstadmyr, 31.3.23 Kate Pendrys personlige fortelling om hvordan hennes store drøm om å bli filmstjerne har resultert i kontroversielle valg og en middag med Vladimir Putin, kunne ikke truffet bedre. Dette er monologkunst på sitt aller mest raffinerte.

Pendrys evne til blottstillelse, til å avsløre menneskelige svakheter og til å formidle hvordan drømmer kan forme et menneske, kokes sammen til en ganske fornøyelig beretning. Bildet av skuespilleren liggende på gulvet med en gyllen Oscarstatuett foran seg, filmet i nærbilde på forestillingens bakvegg, er det ultimate bildet på det lille mennesket med den store drømmen. Og for den som synes monologsjangeren er både kjedelig og forutsigbar, kan jeg trygt si at det gjelder ikke denne her.

Aftenposten, Per Christian Selmer-Anderssen, 23.3.23 Kate Pendry binder sammen egen familiehistorie med etterkrigstidens Hollywood, 30-tallets Wien og 2020-tallets Moskva. Historiene henger tettere sammen jo nærmere vi kommer invasjonen av Ukraina. Og jo tettere Pendry kommer selveste Vladimir Putin.

Men hva er det som gjør «My Dinner with Putin» så bra, annet enn at historien er fra virkeligheten? (Litt research viser at det meste som sies fra scenen stemmer.)

Vel, svaret er kort: Kate Pendry.

Hun spiller seg selv som forfengelig skuespiller med en stille, sørgelig bravur. Teatrale bevegelser med fingrene, som om hun maner frem en glemt glamour. Et nakent ansikt, som drømmer om å endelig bli sett. Og hun er – som alltid – bærer av en slem sarkasme. Det er få, om noen, som kan veksle mellom sårhet og sarkasme som britiske Pendry. Det har jeg tidligere sett i Alan Lucien Øyens forestillinger, der hun ofte er «leading lady».

Men Pendry er også en fryktet monologskuespiller.

Klassekampen, Mariken Lauvstad, 1.4.23 De siste ukene har hun stått på Vega Scene i Oslo og fortalt en historie som starter med en telefonsamtale og ender i en gallamiddag i Moskva med verdens mest forhatte mann – Vladimir Putin. Historien er sann, men nesten ikke til å tro .

Gjennom ravnsvart humor, brutale metaforer og sterke sceniske virkemidler tvinger hun blikket vårt over på den verden vi har skapt, i all dens grimhet. Det er som hun vil spørre: «Og hva tenker DU å gjøre med dette?»