Deilige dager

Winnie sitter fast i en jordhaug. Begravd til livet. Og et sted bak haugen i en jordhule, ligger Willy mannen hennes. Vistnok. Selv om det er lenge siden han har sagt noe. Solen skinner ubønnhørlig, men Winnie synes det er en deilig dag. Hun har tingene sine i vesken. Hun steller seg og utfører alle de små ritualene sine som gjør henne til menneske, mens hun refser Willy som har sluttet å bry seg.  Hvem er det hun snakker til? I alt hva hun gjør uttrykker hun en lengsel etter å bli sett, å bli hørt, å bli elsket: å være til.  Winnie reflekterer over stort og smått i livet sitt. Et menneskeliv som alle andre. En ubrutt bevegelse fra vugge til grav. Som Winnie kanskje er kommet halvveis i. Sånn som hun sitter der i jordhaugen sin. Halvveis begravd og midt i kampen for å holde motet oppe. Og dette kan hun.  Menneskets kamp for å skape mening i en meningsløs tilværelse er et grunntema i Becketts forfatterskap. I skuespillene skaper han en situasjon, hvor alt er forbi. Men samtidig insisterer figurene hans på at allting fortsetter, at det finnes et håp. I denne motsetningen oppstår en burlesk komikk, scener som i all deres absurditet er befriende og lattervekkende.  I det absurde landskapet til Samuel Beckett finns det ingen forklaringer. Hans poetiske og uttrykksfulle bilder taler likevel direkte til hjertene våre, og stykkene hans er blitt en del av det moderne teatrets uomgjengelige klassikere.