Det er mulig jeg nå kommer til å banne i kirka ved å si at jeg aldri – med ett meget hederlig unntak – er blitt grepet av Ane Bruns musikk. Jeg har på et vis vært kjerringa mot strømmen på konsert der jeg virkelig har prøvd å like, men dessverre slett ikke er blitt tatt med på noen følelsesreise. Unntaket er «Du gråter så store tåra». Den trøster. Den ser meg når det er tungt.

I Virvelvind er vi tilstede på fest, og festens gang gir dramaturgiske rom for sang og melodi; uoppfinnsomt men effektivt. Der det typiske musikkteatret gjerne beholder visse melodiske temaer gjennom hele stykket, blir vi i Virvelvind tatt med på en musikalsk reise gjennom enkeltlåter. Sammen med nydelige musikeres stadige instrumentskifter, blir det aldri musikalsk kjedelig – nei heller opplever vi Ane Bruns rike musikalske skattkiste i Simon Revholts gode arrangement, meget passende til formatet.

Det starter så lett og lyst, med ballonger og stas! Jeg nyter første akt, men frykter at dette blir en collage av enkeltsanger. Riktignok sys det sammen av gode, lettflytende replikker og en imponerende fremdrift der selv Sara Fellmans åpenbare showstopper ikke tillates en ørliten applaus (ah, hun kan synge!). Men jeg håper på noe mer: At stykket skal ta oss med på en større reise. Andre akt starter mer skittent og guffent, og jeg begynner å innse at dette griper meg. Det er tidvis ubehagelig – likt livet selv. Og det er i krysningen mellom dette vonde, nærmest burlesque, og det varme og trøstende, at Ane Bruns materiale åpner seg for meg. Jeg skylder henne å dykke videre inn i dette.

Dette er godt ensemblespill, der det gis rom og ro til den enkelte skuespiller. Jeg undrer meg over hvorfor det er slik: Er det regi, materialet, dramaturgi eller personkjemi? Uansett syns jeg helheten får enkeltdelene til å glitre. Jeg opplever nye sider ved skuespillerne som vi jo i en liten by etter hvert kjenner ganske godt. Faktisk syns jeg dette er det fineste jeg har sett av hver og en av dem. Besøk Teatret Vårt og opplev dette!