Astrid Overaa og Peter Drabløs spiller sammen i teaterforestillingen Skumringstimen. Men hvor kom ideen om å lage teater om vennskap om alderdom fra? - Det va du som begynte, sier Peter. – Når vi var ferdig med den forrige forestillinga vår spurte jeg Peter om han ville skrive en monolog til meg om det å bli gammel, litt surrete og engstelig, sier Astrid.

Fra monolog til duett
Peter dikta først opp en boligblokk med masse folk i som ramme for monologen. - Hun måtte jo ha noen gode venner og noen å være litt mistenksom mot, sier Peter. Jeg var godt i gang og visste nøyaktig hvem som bodde i blokka. Så hadde vi gjennomlesning av manus på den forrige forestillinga vår til en gjenopptakelse når Astrid plutselig utbasunerer: - Du og skal være med! Vi spiller så godt sammen, det er så kjekt, så du må også være med! Da ble det jo plutselig noe helt annet. Så jeg beholdt blokka og kasta ut alle beboerne, sier Peter. Så fant han et nytt tema som driver handlingen i forestillingen, nå med to rollefigurer: Margaret har en hemmelighet som John vet om. Bare at Margaret ikke vet at John vet …

Begeistret teatersjef
- Dette manuset ble vi sjarmert av, sier teatersjef Kristian Lykkeslet Strømskag. - Når Astrid Overaa og Peter Drabløs takket ja til at vi skulle lage denne forestillingen sammen var vi raske til å sette den i produksjon. Eldrid Schrøder Kvalvik har gjort en strålende jobb på regi og produksjonsapparatet på Teatret Vårt har satt opp en turnérute rundt om hos de mange fantastiske arrangørene som finnes på spillesteder i Møre og Romsdal. Det gir stor mening å spille Skumringstimen for folk rundt i fylket nå når vi er på vei tilbake til et litt åpnere samfunn – og fordi den tar opp viktig tematikk, sier Kristian Lykkeslet Strømskag som er spesielt glad for samarbeidet Teatret Vårt har med det unike teatermiljøet som finnes i Ålesund. 

Fortrolighet, varme og omtanke
I forestillingen prøver John å finne det rette øyeblikket for en fortrolig samtale. Men ingen innganger virker. Margaret snakker det bort eller skjønner ikke hva han sikter til. Men når John endelig får hull på byllen så kommer hemmeligheten fram. Da kommer det også for en dag at Margaret har merket at hun begynner å bli surrete. At hun begynner å bli dement.

Det fine som gjennomsyrer hele forestillinga, er varmen og omsorgen dem imellom. John hjelper henne med «vaktmesterting». Margaret passer på at John husker å ta medisinen sin, og minner han på å gå forsiktig i trappa.  Det er bare de to igjen. Hun er ugift, og han er enkemann uten barn. Det store felleskapet mellom alle naboene som bodde der før i tida er borte.

Nært på livet
 - Stykket handler om fortielse forteller Peter. Ting de har latt være å snakke om. Situasjonen vi får se i forestillingen viser kanskje den eneste gangen i livet der de får sjansen til å snakke sammen om denne hemmeligheten før det blir for sent, fordi Margareth er på vei til å bli dement. Hvorfor har de ikke greid å snakke om det før? - Fordi man gjorde ikke det. Man snakka ikke om vanskelige ting, man holdt det for seg sjøl. Det ordna man selv. Man unngikk det. Fortidde det. Ingen skulle vite det. Det var mye som var skambelagt, sier Astrid.

Både Peter og Astrid er glødende opptatt av at det er viktig å snakke om ting og å være der for hverandre. De mener at det er lettere å snakke om ting i dag enn det var før, selv om det fremdeles er mange ting som er tabu. - Skam gjør det vanskelig å snakke om ting, men ofte vil jo folk rundt oss vite!  Venner og familie vil jo være til stede for oss og hjelpe. Vi må gi folk den muligheten, sier Astrid. Vi må fortelle.

- Når det gjelder å stille opp når noen er død er det ingen som er bedre på det enn Peter, sier Astrid plutselig. - Når pappa døde så var Peter den første som kom. Andre gikk over gata, ville på en måte ikke snakke … eller visste ikke hva de skulle si selvfølgelig. Mens Peter bare kom rett på døra og sa «Har du kaffi? Nå må du gjør det du skal - e tar over for de på Jugendteatret i morgen». Sånn blei det.

- Disse store temaene i livet, som er det mest fantastisk å si noe om på en scene, det har jeg lært av Peter forteller Astrid. - Jeg merka hvor godt det gjorde den gangen Peter stilte opp for meg og har derfor selv gjort det samme for andre. Det er synd at det må være av egen erfaring man må lære sånt. Derfor er det så godt å høre ungdommen si at «vi må bli flinkere å snakke om ting nå mens vi opplever det» etter å ha sett Skumringstimen. Vi må ikke vente til vi blir gamle – vi må ikke gå og bære på ting som er vanskelig et helt liv.

Skumringstimen er det stykket de har gjort sammen som er mest personlig og nært for Peter og Astrid. Ikke på en konkret måte, men tematikken er personlig. - Det bygger på flere samtaler vi har hatt opp igjennom årene, men vi har byttet replikker så det ikke skulle bli for nært. Det er mye fra vårt eget liv i forestillingen, men det er omskrevet, sier Peter.

- Teatret skal ikke svare på spørsmål. Det skal stille spørsmål om «hvorfor snakker vi ikke om dette?» Vi gir ingen svar. Kanskje annet enn omsorg. Astrid og Peter er samstemte om tankegodset rundt hva forestillingens hensikt er.

Alderdommen – og ungdommen
I forestillingen glemmer Margaret pinkoden på kortet, kjenner ikke igjen folk, går av på feil busstopp. Hun skjønner at hun må få orden på tingene sine, skrive testamente, nå før det blir for seint. Men det er vanskelig å innrømme. Det er første gangen hun tør å si noe om at hun begynner å bli surrete til John.

- For de eldre i publikum tror vi kanskje det er befriende at vi setter ord på det i forestillingen. For noen er det gjenkjennbart. Kanskje har noen foreldre som har kommet i den fasen av livet. Kanskje er det lettere å snakke om det etter å ha sett forestillingen, undrer Astrid. - Kanskje er det en trøst å se dette også, det å se at andre også har tenkt disse tankene. At ingen er alene.

Forestillingen har mye humor. - Det er både latter, humring og ikke minst den intense, spente og varige stillheten som oppstår på et bestemt tidspunkt, forteller Peter. Det virker også som dialogen mellom de to voksne på scenen tas på alvor av ungdommen; «- Å, e vil ikkje bli gammel» er også en reaksjon vi har hørt fra ungdommen etter forestilling, forteller Astrid og Peter.

Samarbeid og søskensjeler
- E har jo alltid visst kem han Peter på Ruskøya var, sier Astrid med et smil. Peter drev med skoleteater på Fagerlia videregående skole og Astrid jobbet med barn og unge på Jugendteatret. De møttes og diskuterte fag. Etter hvert satte de opp stykker sammen.  - Å være med å spille sammen med de unge var min inngang til å tørre å spille teater, sier Astrid. Så slik begynte det. - Så jobba vi sammen i friteatergruppa Overtramp. Vi skreiv tekst sammen, vi bygde kulisser, vi gjorde absolutt alt sammen. Du har ikke mange spisse albuer igjen etter noen år i ei slik gruppe som det, sier Peter. Vi har lært hverandre å kjenne, på godt og vondt …  vet hvordan vi tenker … og så inspirerer vi hverandre. Plutselig så har vi jobbet sammen som instruktører, rådgivere og skuespillere i over førti år!

- Vi blei en gang bror og søster, sier Astrid. – Men jeg tror vi har valgt bare den gode måten å være bror og søster på – vi slipper kranglene. Eller forskjellene, fordi vi fant hverandre i en likhet. Vi har kjent hverandre bestandig.

Å skrive, og å kutte med øks
Det tok to år å tenke ut universet og handlingen i Skumringstimen, så løsnet det plutselig og så brukte jeg fjorten dager på å skrive ut førsteutkastet på manuset. Så fort – og så seint! Peter har brukt mye tid på å utvikle manus, mange ulike arbeidsmetoder må til for å få alt til å stemme.

Så gikk regissør Eldrid Schrøder Kvalvik løs på det med øks. Hun tok bort en tredjepart av teksten. - I begynnelsen tror e ikkje han syns nåkka særlig om det, sier Astrid med en lun latter.  - Nei, i begynnelsen reagerte jeg ganske sterkt. Så tenkte jeg at ok – et manus er et arbeidsutkast for regissør og skuespillere. Og nå skal jeg være skuespiller. Da oppdaga jeg at teksten var blitt vesentlig forbedra med Eldrid sine strykninger. Og så har både jeg og Astrid fått inn igjen et par justeringer da, ler Peter.

Et av «barna mine»
Astrid forteller at når vi prosjektet starta var hun og Peter enige om at de måtte ha en instruktør som var like gammel som dem og som forstod hva det handlet om. En rekke aktuelle navn stod på blokka. Men så jobba Peter med Eldrid Schrøder Kvalvik på Giskespelet. - Og då oppdaga e jo at ho e briljant, skyter Peter inn. Så tenkte vi at kanskje er det fint med noen som kan komme med et helt nytt syn på det. Så når teatersjefene også var enig i det er vi veldig glade. Eldrid har en utrolig bredde; ho har gjort mange ulike prosjekt. No sist for eksempel Gurispelet på Smøla og Fra Småby til Wembly i Molde. Ho er ei fantastisk jente som kommer til å nå dit hun vil, fastslår Astrid.

Det har vært fantastisk å ha et ungt menneske som instruktør. E ser jo på henne som et av barna mine liksom, sier Astrid. Eldrid ser og tenker på en helt anna måte enn oss gamlingene, men samtidig har hun en gammel sjel, hun kunne ikke gjort regi på denne forestillingen hvis ikke. Eldrid sier jo selv at det handler om henne også; om det som venter henne, forteller Astrid.

Eldrid beskrev en gang i prøveperioden at hun syns vi er så lekne, sier Peter. -Og det er jo sant; vi leker oss. - Det tror jeg er fordi vi har jobbet så mye med ungdommer både du og jeg, supplerer Astrid. I arbeidet med ungdommen har Astrid og Peter alltid hatt et felles grunnlag i å skape trygghet for dem som er med. Alt er lov. Det er lov å komme med ideer. Ingen får lov å si at «dette er for dumt». - Vi stoler på hverandre. Vi tør å prøve ut ting. Så når Eldrid sier at «nå skal dere danse» … Peter og Astrid skoggerler og forteller at de prøvde med en unna-manøver med å be om å få koreograf. Hvorpå regissør Eldrid sporenstreks repliserte med «det har e til dere – værsegod!». Så det blir dans, eller i alle fall bevegelse til musikk, i forestillingen. Hverken Astrid eller Peter tar seg selv høytidelig, og latteren rundt bordet forteller at de har hatt mye moro med å finne fram til hvordan akkurat dansedelen av forestillinga på Skumringstimen skulle løses.

- Mange av disse ideene som Eldrid har kommet på er jo sånn som vi aldri hadde kommet på selv, sier Astrid. Samtidig så er vi jo vant til å leke med de unge og syns det er gøy. Og hun er jo en av de unge, som vi ser på som en av våre. – Og nå er hun den den unge som leker med oss!