– Fotballen er blant verstingene med tanke på skeivfordeling i ressursbruk, sier hun og påpeker at diskrimineringen går mye dypere enn urettferdige lønninger og bonuser mellom kvinner og menn i proffotballen. – Helt fra jentene er små, blir de sakte, men sikkert indoktrinert til å føle seg underlegne guttene. Det er enklere for gutter i fotballverden. Punktum. De skaper sin verden på sine premisser. I toppklubbene er det for eksempel nesten utelukkende menn som har hovedtreneransvaret, det er få kvinnelige ledere og det er stort sett menn som sitter på de viktigste posisjonene, både i Norges idrettsforbund og i særforbundene. Fraværet av kvinner er påfallende, sier hun. Heller ikke på dommersiden er kvinnene særlig representerte. – Det har alltid vært akseptert at mannfolk skal dømme damekamper, men med en gang det kommer ei dame for å dømme en herrekamp, så er det stor ståhei og det blir en mye større greie ut av det. 

– Hvorfor er det sånn? 

– Fotballen er veldig følelses- og identitetspreget. Det er på den arenaen menn har fått lov til å uttrykke følelsene sine. Ellers er jo følelser ansett som en damegreie, men når det gjelder fotball, så er det fritt fram for menn å omfavne hverandre og vise hele følelsesspekteret om det er på tribunen eller banen, sier Hege Karina. Hun er opptatt av det må en større systematisk endring til for å viske ut de store forskjellene mellom damefotball og mannefotball. –  Vi er ikke vant til å se damer på tv i beste sendetid eller plakater med kvinnelige fotballspillere. Det første VM for kvinner ble arrangert først i 1991, mens menn har hatt VM siden 1930. Etter så mange år med så sterk mannsdominans trengs det mer enn et nytt draktsett. Det må satses så himla mye mer penger og ressurser for å ta igjen så mange år med skeivfordeling, sier hun og legger til at det først og fremst må skje noe på toppen – det må brukes midler på landslagsnivå, så på klubbnivå og i distriktene. 

Språk er makt

At språket brukes for å utøve makt gjennom kjønnede begreper er noe Hege Karina har irritert seg over lenge. – Vi skaper et inntrykk av at det ukjønnede begrepet er normalen og dermed blir det kjønnede begrepet unormalt. I fotballen er det et ekstremt behov for å definere med en gang damer er med. Da er det ikke lenger fotball, fotballag og landskamp, men damefotball, dametrener, damelandslag og kvinnelig dommer. Det er en måte å si at dette er noe annet enn det vi er vant til, at det ikke er det ordentlige. Det er et biprodukt. Dette gjelder mange andre steder i samfunnet også, som i kulturen der man snakker om kvinnelige musikere eller kvinnelige forfattere, sier Hege Karina. – Det må alltid defineres når det er en dame som gjør en innsats. Den første kvinnelige ditt, den første kvinnelige datt.

Selv har Hege Karina engasjert seg sterkt mot blant annet rådmannstittelen som nå er på vei ut gjennom kommuneloven og selv om det nå gjøres en jobb med å rydde opp i kjønnede titler er det mye igjen. – Det er så mange eksempler på slike titler og det gir en forventning til hvilken type jobb dette er. I enkelte tilfeller tenker jeg at dette kan skremme damer fra å søke disse stillingene. Det er kanskje ikke så mange kvinner som søker på stillingen som for eksempel takstmann, styrmann eller formann.

- Hvordan kan vi endre dette? 

– Media har et kjempestort ansvar. Store svarte overskrifter selger bra, men de kan formes mer kjønnsnøytrale og dette gjelder alt av skriftspråk- få det ut derfra. Vi trenger en bevisstgjøring på språket vårt. Det at pronomen med hen har kommet inn i skriftspråket vårt gjør noe med måten vi leser en historie på. Da kan du selv gjøre deg opp en mening og flere kan identifisere seg med det som blir skrevet. 

Møter seg selv i døra

På scenen i Storyville, bare et steinkast unna Aker stadion, står tre skuespillere som prøver å finne svar på hva det vil si å være kvinne og menneske. Gjennom metaforer fra fotballen er stykket Sportskoret av Elfriede Jelinek en inngang til å snakke om kompleksiteten i livet, men også om kvinnekamp og likestilling. Stykket greier å fange et komplekst bilde av det å være menneske, uten å gi konkrete svar. Skuespiller Julie Støp Husby synes det blir mer og mer åpenbart hvor effektiv sportsarenaen er for å snakke om større strukturer. – Det er en god metafor for å leve et liv og være et menneske i et individualistisk og kapitalistisk samfunn, sier hun. – Sportskoret løfter problemstillinger opp i lyset og viser hvor komplekst der er å leve.       

Skuespilleren, som har brukt de siste ukene på å sette seg inn i teksten, oppdager stadig flere nyanser. – Det er viktig å få frem at man ikke trenger å forstå dette stykket for å se det. Jeg tror mange vil ha stor glede av å komme hit for å få en time og ti minutter til å nullstille seg og reflektere. Selv ser jeg min egen rolle som kvinne, men også dobbeltheten i selve livet. Man kan være et så ideologisk og feministisk bevisst menneske man vil, det er vanskelig å komme bort fra at vi alle er påvirket av det samfunnet og de normene vi er født og oppdratt inn i. Og da møter man ofte seg selv og sine egne idealer i døra.

Dette er noe også Hege Karina kjenner seg godt igjen i. – Vi har så lyst til å gjøre alt rett. Til å være et perfekt forbilde. Men jeg og flere med meg gjør våre feil, for eksempel gikk vi i den samme fella som de fleste når det gjelder bursdagsfeiring. På skolen er det guttebursdag og jentebursdag. Hvem som er venner med hvem ble tilsidesatt fordi vi skulle passe på at ingen falt utenfor, så da måtte vi dele opp klassen og det ble til at vi delte dem opp etter kjønn. Kanskje burde vi tenke litt mer kreativt, men det er en enkelthet som gjør at vi faller tilbake til mønsteret som vi er vant til, fordi det fungerte og ingen sa noe på det.  Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er en perfekt forelder med tanke på kjønnsrollemønster. Det er så mange sterke strukturer rundt oss at vi gjør alt på automatikk. Vi greier ikke å tenke over alt. Men da må vi, når vi oppdager ting, pirke bort i det og spørre hvorfor er det sånn og skal det være sånn? Det er viktig å pirke borti stort og smått, så noen korn rundt omkring som jeg håper det kan bli til diskusjoner, sier hun. Og diskusjoner blir det. At noen kaller seg feminist kan noen ganger være som å vifte med en rød klut i kommentarfeltene. Hege Karina har valgt å holde seg unna når det stormer som verst i sosiale medier. Men hvorfor gidder hun å engasjere seg når hun vet at det blir bråk? 

– Fordi det å holde kjeft ikke er aktuelt. Det er ikke noe jeg bevisst går inn for, men det handler jo både om egne opplevelser, hva jeg ser rundt meg, men også det man ser i verden for øvrig. Jeg mener genuint at mulighetene skal være de samme uavhengig av hvem du er. Hvilket kjønn du er skal ikke avgjøre hvilke muligheter du får her i livet. Mann, dame, legning. Vi kan ikke la oss begrense av slike merkelapper eller båser. Hvis vi ikke er bevisste og snakker om det, går det tilbake. Det reverseres centimeter for centimeter. Og hvis vi løfter blikket ut over egne landegrenser ser vi hva som foregår i for eksempel i abortspørsmålet i land som går i en mer autoritær retning. Det skjer rundt oss, det skjer tett på og det skjer i den store verden. Vi er nødt til å snakke om det, hvis ikke flyter det ut og så er vi tilbake på 1950-tallet. 

Av Berit Rødstøl