M: Takk for turen på teater, Ragnhild. Var ikkje akkurat julebordlettvekter.  

R: Ja, takk for turen, Marie. GIFT. Jeg kjenner jeg trenger en ekstra innpust, dette var ikke lettvekt nei, mer som en øvelse i smertetoletanse. 

M: Helt klart. Så vondt. Å miste et barn er jo umulig. Eg hugsar eg høyrde ein gong at mødre som mister eit barn har høgare dødelighet. Og slik synest det med den kvinnelige hovedkarakteren også. Kanskje med både han og ho, som stod på scena der.

R: Begge var definitivt preget etter så mange år. Jeg kjenner på en motstand også mot å ta det helt inn. Men jeg synes Teatret Vårt har funnet en gripende form. Åpningen, scenografien da vi kom inn var så grøssende god.

M: Ja, teatret gikk rett på, som eit hardt slag i trynet. Alle stolene fikk meg til å tenke på den der kyrkjegården i Normandie. Du veit alle dei enkle og anonyme gravene, alle som har dødd ein for tidleg og uforretta død. Og det sløret oppå, som beveget seg. Den sterile plastikken og det kalde lyset. At det var så mykje kropp og bevegelse og visuelle ting som skjedde, elsker når ting blir til noko på ei scene som kroppen min liksom forstår meir enn hovudet. Og midt i alt dette, bare to små menneske. Og dei to var ikkje på ein enkel stad.

R: Ja, mye bevegelse, synes åpningsscenen var kreativ, og både guffen og vakker på samme tid. Og de to, ja. Eksparet. De hadde et vanskelig utgangspunkt da de møttes, og strategiene de tok i bruk for å håndtere situasjonen og de sterke følelsene var vonde å bevitne. Jeg kjente på at hennes kaotiske sted ga meg en impuls til å gi henne opp for å beskytte meg selv, og hadde forståelse for at han en dag bare måtte dra. 

M: Og ho som kom etter med raseri i stedet for sorg, med klandrende stil, forlatt av han, utan nokon å kunne slå og kjefte på. Det måtte eksplodere! Det var så hjelpeløst og menneskeleg, alt saman. Det var så vanskelig å nå kvarandre. 

R: Jeg synes Bjørnar var så fin! En vakker formidling av en mann med et vanskelige dilemma.

M: Enig. Wow, liksom. Ble nesten litt betatt av han. Og rommet dei var i. Det var så stort og åpent. Arkitektonisk minna det om alle gangene eg har sitte i kirkerommet. Fylte noe ordløst om å være i sorg. Eg tok også inn dei lette pastellene. I kleda. Det lyse treverket i stolene. Lett i alt det mørke. 

R: Og så musikken! Som vanlig har Herskedal funnet rytme og klanger som har en sånn magisk ro over seg. For en god idé å ha noe ferdig innspilt og så spille oppå seg selv. Det at Herskedal var i rommet gjorde musikken så nær og bærende. 

M: Heilt klart. Hans instrumentføring er på grensa til guddommelig. Det var som om musikken hans bar dei følelsene dette eigentleg handla om, som vi kunne ane at begge karakterene ikkje heilt klarte å nærme seg, og derfor skapte alt dei ikkje ville ha. Som dei sjølv sa på eit tidspunkt: “Jeg skaper det jeg ikke vil og ikke det jeg vil». Fritt etter hukommelsen. 

R: Noe sånt, ja. Og Herskedals barnlige kostyme ga tanken om hvem han, hvertfall innimellom, gestaltet. Et svært rørende og vakkert øyeblikk mellom ham, lyset, musikken, scenografien og Johanna mot slutten av stykket. Sterkt!

M: Ja, sterkt. Og Johanna. Johanna har ein egen evne til å bære enorme rom av utagerende og søkende smerte. 

R: Enig. Vakre Johanna, for en følelsesmessig krevende jobb hun må ha og ha hatt med den karakteren. Kjenner på et sinne mot verden, at det finnes slike smerter som enkelte mennesker må stå i, bære og tåle. Johanna må virkelig tåle i dette stykket tenker jeg, -selv om det er skuespill. Heldigvis gjør karakteren denne dagen, på godt og vondt, noe annerledes. Kontakten det gir kan kanskje bli starten av en redning. Håper jeg. 

M: Vi må ha lov å håpe. Men det var det grusomme som ikkje går over også, dette stykket. 

R: Det var ikke mye som var lett, men det var vakkert likevel, midt i alt det vonde. Ville vi gått en gang til? 

M: Eg ville hvert fall gått ein gong. Det er eit sånn fordøying- og gråtestykke. Det var ganske så sant det som skjedde der på scena. Trur teateret kom til sin rett som formuttrykk her. At det skjer i øyeblikk av ekte hud og kjøtt som står der og gråter, løper, spiller musikk og skriker av smerte. 

R: Og samspillet mellom musikken, fargene og rommet gjør at smerten tåles. Forestillingen er rik på sanseinntrykk, og lander slik at smerten også håndteres bedre.

M: Det er her vi også lander, noe skaket, men med nok ei erfaring av å vere menneske. 

R: Takk for turen. Det ble større sammen. 

M: Enig, godt å ha deg der. Takk for turen.