– Da jeg så improteater første gang, fikk jeg helt bakoversveis, sier Mats, som kom fra Molde til Oslo for å bli skuespiller. Fra han var fjorten år hadde han sammen med to kompiser formet teatertrupp og innsmigret seg med Teatret Vårt for lån av scene til egne ungdomsforestillinger. Nå så han plutselig skuespillere uten manuskript. 

– De bare lekte seg! Jeg hadde aldri før følt teater så gøy og så til de grader ekte.

Mats visste intuitivt at han måtte legge bort planene om å søke Teaterhøyskolen. Han meldte seg på kurs, sier selv han var elendig, at han prøvde for hardt. I dag er 36-åringen høyt akseptert improvisatør og daglig leder for «Det Andre Teatret» i Oslo. Et godt besøkt kraftsenter for improvisasjonsteater i Norge, med over 30 000 publikummere i året. Skuespillerne møter publikum uten å vite hvilke fortellinger de skal inn i. Stikkord fra salen driver forestillingen i nye retninger hver kveld.

Det vakre i det uforberedte
– Improteater er et forsøk på å komme så nær det gamle leirbålet som mulig. En kveld forteller jeg og du hører på, en annen kveld er det du som forteller og jeg som hører på, sier Mats, om teaterformen som øver oss i å ikke ta livet så høytidelig.

– Vi kan sammen erfare at det er helt ok å kløne seg fram til noe som både kan være ordentlig dårlig og veldig bra. Ingenting trenger å være perfekt. Det kan skje utrolig mye fint uten forberedelser.

Nå får Eldøen komme tilbake til Teatret vårt med en familieforestilling som garantert vil være underholdende.

Mange voksne vil kjenne seg igjen i at de ikke klarer helt å leke, sleppe seg fri. Mats lover at ingen blir dratt inn i fortellingen hvis de ikke vil. Under et improteater kan du sitte helt anonym i salen og fnise for deg selv av de mest idiotiske, tullete ting: Du kan le som et barn.

– Er improteater egentlig en lang komedie?

– Det er ingenting som tilsier at det som oppstår nødvendigvis må være komisk. Samtidig er det utvilsomt noe iboende morsomt i å se andre finne på noe i farta. Når vi trener nye improvisatører, øver vi dem på å ikke prøve å være morsom. Skal du spon- tant synge fram en musikal om krabbefiske, er det ut- fordring nok i seg selv. Du trenger ikke prøve å være morsom i tillegg, for du kommer nærmest uunngåelig til å gå på trynet. Jeg tror vi ler og koser oss med å se noen prøve på noe og gå på trynet, fordi vi kjenner oss igjen i det. Vi er ikke aleine om å være dumme og feilbarlige, sier Mats.

Å snuble med stil
Han understreker at det ligger mye humor i det kleine og sårbare.

– Kan du fortelle om den mest kleine scenen du selv som skuespiller ikke kom deg ut av?

– Faktisk ikke. Da må jeg sikkert femten år tilbake i tid. Med mye trening lærer man seg måter å gå på trynet. Det kan være redselsfullt å se en skuespiller bli utfordret, men halve moroa er at det er skummelt. Der ligger hele tiden en gledesfull risiko i det vi gjør. Skuespillerne kommer i trøbbel, men trikset er at vi har lært oss å ha det gøy med trøbbel.

– En øving i å si ja til din egen idé og ja til din medspiller. En øving i å akseptere at ikke noe forslag er for dårlig. Improteater er kanskje egentlig en øvelse i å være I, sier han. - Jeg tror vi ler og koser oss med å se noen prøve på noe og gå på trynet, fordi vi kjenner oss igjen i det.

Når Magi- og fantasi-operatørene åpner for publikum kan vi nærmest garantere at ingen vil kjede seg. Denne gangen har Mats regi.

– Hvordan tar man regi i et improvisert teater? 

– Jeg jobber fram en ramme sammen med skuespillerne. Vi vet noe om hva som er utgangspunktet når vi møter publikum. Noen ganger er det en musikal, andre ganger kanskje et mordmysterium. På samme måte som ordentlig teater, må en improvisert forestilling ha en form for sjanger, budskap og dramaturgi. Selv om følelsen er at «alt kan skje» er det digg for alle at man sier at akkurat i denne forestillingen så er det denne typen historier som kan oppstå.

Utpreget tilstedeværelse

Mats beskriver at det handler om å trene seg til å gå inn i et særegent modus av «her og nå».

– Vi kan ikke si nei, vi får ikke lov å holde oss trygge.

Improteater er mer populært enn det har vært noen gang før.

– Publikum liker å se kleine situasjoner der skuespillerne må jobbe seg utav en knipe. Det er gjenkjennelig fra livet selv, for de som ser på, sier Mats. Han har en sterk drivkraft. Det er noe man også må ha, for å velge en annen vei enn den etablerte.

– Vi er en gjeng med store ambisjoner, lave skuldre og lite ressurser. Det finnes et økende og stort miljø for improvisasjon i hele verden. Jeg opplever at vi har fått et faglig fotfeste som åpner dører for å samarbeide med andre dyktige kunstnere innen andre felt, sier Mats om teaterformen der publikum får være med å styre retningen. – Det gir et langt mer demokratisk teater.

– Er det ikke travelt å skru på den lekeknappen så ofte?

– Faktisk tvert imot. Det vanskeligste er å skru den av, sier Mats Eldøen. Som prøver å lære oss at det trenger han egentlig sjeldent gjøre.