Man har ingen metode for å måle driftenes styrke eller rangordning hos et menneske. Derfor gjør man forsøk med dyr, særlig med hvite rotter. Rotta blir plassert i en boks. For å komme til en annen boks, der «målet» befinner seg, må dyret passere en rist knyttet til en elektrisitetskilde. Jo høyere spenning dyret tolererer for å nå sitt mål, jo sterkere drift. Hos hvite rotter er det ingen tvil: den sterkeste drift er morsdriften.

Grunnen til at forelesningen så å si har brent seg inn i hukommelsen, er at det samtidig ble vist en film av rotter som skalv av elektrisk sjokk når de krøp over hindringen, karet seg mot målet. I sin bok Innføring i psykologi konkluderer Harald Schjelderup slik: «For å komme til sine små unger utsetter en hunnrotte seg for mer ubehag enn for å tilfredsstille en aldri så sterk sult, tørst eller seksualdrift.»

Som sagt, dette gjelder dyr. Men minnet dukker opp hver gang jeg støter på Medea. Hvis morsdriften er vår sterkeste drift, hvis man så å si er villig til å gå gjennom ild og vann for sine barn – hva da med Medea?

For uansett om Medeas historie har mange fasetter, er det først og fremst én grunn til at Medea har overlevd som skikkelse gjennom århundrene: Medea er en mor som dreper sine barn. Som leser, som tilskuer til stykket, skjærer denne handlingen meg i hjertet. Det er ikke til å holde ut. Få ting opprører oss mer enn drap på barn – også når en fremmed er gjerningsmannen. Når moren selv er morderen, reagerer vi om mulig enda sterkere.

(Teksten fortsetter under bildet)

Medea som myte

Evripides' stykke Medea ble oppført første gang i 431 f.Kr. I dramaet møter vi Medea i Korinth idet mannen hennes Jason har giftet seg med kongen av Korinths datter. Stykket handler om Medeas reaksjon på dette, og det ender altså med at hun dreper sine egne barn.

Det er viktig å fastholde at Medea er en historie, at vi møter henne i en fiksjon. Fortellingen om Medea er en del av det greske mytologiske stoffet. Og myten fungerer på en annen måte enn en reportasje i dagens aviser eller i nyhetssendingene. Til tross for barnedrapene oppfatter jeg aldri Medea som et monster. Slike grusomme hendelser er i mytene aldri det siste ordet. Mytens hensikt er ikke å gjøre mennesker fortvilet, men å skjenke dem erkjennelse og innsikt.

Der de fornuftige redegjørelser ikke strekker til, kommer mytene oss til hjelp. Fordi det er så mange ting i livet som ikke lar seg forklare, er mytene umistelige når det gjelder å utvide vår viten om det menneskelig mulige. Om hvor mye et menneske kan romme. Dermed også Medea.

(Teksten fortsetter under bildet)

Ulike Medea-er

Siden Evripides' stykke er så rikt på tematiske tråder, kan det appellere til oss på forskjellige måter. Mange ser på henne som en outsider: Hun er en fremmed i Hellas. Og som fremmed, misforstått, en æreløs flyktning. «Outsidergrupper», undertrykte av alle slag, har pekt på Medea som en talskvinne for deres problemer. For disse viser Medea at man har rett til å slå tilbake med ethvert våpen som er tilgjengelig.

Mange snakker også om Medea som en hevner. Men hvis Medea bare er en hevner, tar det bort mye av anstøtet i stykket, da blir det lettere å bortforklare Medeas handlinger som noe gjort i blodrød rus. Mord som hevn er nesten en klisjé.

Derfor er det mer interessant å se på Medea som en opprører, en kvinne som reduserer Ibsens Nora og hennes protest til noe nesten komisk, en handling på barnehagenivå. Da blir også drapet på barna, uansett hvor utålelig det er, noe mer enn en hevn mot faren. Det blir et opprør mot en meningsløs relasjon til mannen, mot et meningsløst samfunn, en meningsløs tilværelse; det blir et skrik fra et menneske som er trengt opp i det siste hjørnet, et menneske som føler bunnen falle ut av sin eksistens.

Men Medea er fremfor alt en historie om kjærlighet. Når jeg leser replikkene mellom ektefellene, virker det nesten som om stykket kunne være skrevet i går.

Mange vil kunne kjenne igjen Medeas pinte sjel fra sine egne liv – hennes sjalusi, fortvilelse, ensomhet, forvirring, hat, kamp for likeverd. Evripides legger gjentatte ganger vekt på Medeas pasjon, og selv om heller ikke kjærlighet kan unnskylde hennes grusomme handling, er det fordi vi ser Medeas kjærlighet til Jason at vi allikevel føler med henne, at vi, tross drapene, vrir hendene i fortvilelse på hennes vegne.

(Teksten fortsetter under bildet)

Makeløse Medea

Som jeg ser det, har Medea-­skikkelsen knapt sin make i verdenslitteraturen. Det måtte i tilfelle være Hamlet. Bare Hamlet kan fremvise like mange sider og gåter i en og samme person.

I sin bok Aspects of the Novel innfører forfatteren E.M. Forster den berømte distinksjonen mellom «flate» og «runde» karakterer. Med «flate» karakterer mener Forster at de er bygd opp omkring en eneste idé eller kvalitet. En «rund» karakter består av mange flere sider, og det viktigste kriteriet er at personen er i stand til å overraske på en overbevisende måte.

Tenk på kvinner i verdenslitteraturen. Hedda Gabler kan vel være et godt eksempel på en «rund» karakter. Anna Karenina likeså. Men i mine øyne sprenger en skikkelse som Medea denne kategorien i fillebiter. Hun er simpelthen for kompleks til å høre inn under forestillingen «rund».

I forbindelse med sin diskusjon av en romans karakterer sier E.M. Forster at vi oppfatter karakterer som «virkelige» når vi forstår dem til fulle, når vi føler at de ikke inneholder noen hemmeligheter, at vi vet alt om dem. Dette igjen kommer av at forfatteren vet alt om sin hovedperson, selv om han velger ikke å fortelle alt.

Dette stemmer ikke med Medea. Hun beholder nettopp en hemmelighet. Og dette igjen fører til en overskridelse. I stedet for vår vanlige følelse av å møte en karakter i en fiksjon, til og med en kompleks karakter, nærmer Medea seg et møte med noe levende, menneskelig, for alltid ubegripelig. Karakteren blir menneske. Jeg liker dessuten å tro at heller ikke Evripides visste alt om Medea, selv om han har skapt dramaet.

(Teksten fortsetter under bildet)

Umistelige Medea

Medea er et menneske med hemmeligheter som for alltid vil forbli ugjennomtrengelige. Grunnen til at vi opplever noen få verker i verdenslitteraturen som umistelige, er at de viser oss det menneskelig mulige. Medea strekker vår medfølelse, innlevelse, fantasi til bristepunktet.

Så la meg til slutt knytte an til begynnelsen: mine studier til Forberende prøver. Jeg husker at jeg i den anledning også bet meg merke i Kants firedelte spørsmål: «Hva kan jeg vite? Hva skal jeg gjøre? Hva tør jeg håpe på? Hva er et menneske?»

Kanskje burde Medea være pensum for alle som vil studere, eller for alle nysgjerrige i det hele tatt. For Medea er en fortelling som rokker ved noe av det farligste av alt: vår sikkerhet, alle våre fastlåste forestillinger. Medea lærer oss ydmykhet. At det er mye vi ikke vet om mennesket.

Skrevet av: Jan Kjærstad
Kritikerrost norsk forfatter, som bl.a har mottatt Nordisk råds litteraturpris. Denne teksten er et redigert utdrag fra Kjærstads innledende essay i Medeia (2002), De norske Bokklubbene AS.

Foto av Jan Kjærstad: Fartein Rudjord