Håndplukket

Sindre skal på ingen måte gjøre dette alene. Med seg har han håndplukkede musikere fra øverste hylle. Eller som Sindre sier det – en gjeng med godt brukte musikere. Sindre spiller selv bass i tillegg til å være kapellmester. Med seg har han Jo Inge Nes på slagverk, Rune Tylden på tangenter og Lauritz Skeidsvoll på saksofon. Alle har spilt i ulike konstellasjoner og prosjekter rundt om i hele fylket i mange år. Slik har de kommet i kontakt - men aldri før har akkurat denne gjengen spilt sammen. Men det at de kjenner hverandre musikalsk gjør at produktet blir bedre; samspillet faller lettere på plass.

Solid grunnarbeid

Før bandet kom på plass har noen gjort en stor jobb. Simon Revholt er arrangør og er velrennomert som musikalsk ansvarlig for sceniske oppsetninger i Norge. Han har vært med på å velge ut låter sammen med regissør Nina Wester og har så laget egne arrangementer av låtene slik at de har et uttrykk som passer inn i forestillingen. - Vi ønsker ikke å lage presentasjon som et coverband, men heller ha et eget eierskap til musikken. Anes musikk er helstøpt – så det er med kjærlighet til Anes uttrykk vi gjør materialet til vårt eget. Vi setter låtene sammen og tilpasser musikken slik at den underbygger handlingen i forestillingen for å fortelle en historie. Essensen i Anes låter er der; det er gjenkjennelig. Men det ville være dumt å lage en blåkopi, sier Simon.

Simon ble også forespurt om hvordan bandet skulle settes sammen, og startet arbeidet med å finne en kapellmester. I utgangspunktet kjente han ikke til musikere i området, men etter samtaler rundt i musikkmiljøet fikk han en gjentakende anbefaling. – Samme hvem jeg snakket med; alle anbefalte Sindre - helt uavhengig av hverandre. Det hagla med gode skussmål – som alle har vist seg å stemme, sier Simon og nikker anerkjennende.

Sindre overtok så oppgaven med å velge ut musikere å spille sammen med. - Raust av Simon å la meg gjøre den jobben. Ønske om type besetning og musikalsk uttrykk var grunnlaget for å arbeidet med å finne musikere. Det at bandmedlemmene kjenner til hverandre fra før gjør produktet bedre; vi er mer samspilt og finner fortere frem til gode løsninger, sier Sindre.

Musikken går rett i hjertet

Simon leder øvingene med bandet. - Det er et privilegium for forestillinga og for teatret at vi får jobbe med et så fleksibelt og dyktig band. Det at musikken er kjernen i denne forestillingen er interessant. Ofte er det motsatt; musikken kommer helt til slutt. Det er et eller annet med musikk … det går ikke via det intellektuelle slik det tekstlige gjerne gjør. Musikken går rett i hjertet. Slik påvirker det forestillingen i veldig stor grad, sier Simon med et inspirerende engasjement for musikk og hvordan musikken best kan fungere i samspill med teatret.

 - Musikerne er en del av historiefortellingen. Ikke bare fordi de faktisk kommer til å være på scenen under hele forestillingen og også ha enkelte replikker, men fordi det musikalske utrykket hører sammen med det sceniske uttrykket, sier Simon. Musikken er både grunnstammen for historiefortellingen samtidig som den også skaper rammen rundt det som skjer på scenen. I likhet med musikaler og opera følger musikerne tett med på det som skjer i forestillingen. Noen ganger følger musikerne det som skjer på scenen; en tone eller akkord blir liggende som fermate eller en sekvens repeteres om igjen som en «vamp» (fagterminologien er rikholdig for den som vil fordype seg i den) og går først videre på signal fra skuespillerne. Andre ganger kan det være musikken som gir signal til skuespillerne om hva som skal skje. Det er et nøye avstemt samspill mellom alle parter.

 

Øve, øve, øve

- Tenk at det er rubato; at det er off-time – at dere bare har kontakten … det kreves litt mer temperatur i mellomspillet før andreverset … Simon leder øvingen med bandet med stødig hånd, gir retning. - Det låter helt kanon! Han er tydelig fornøyd med resultatet.

- Så tar vi det en gang til fra repetisjonen i vers 2. - Den byggingen der … spesielt den andre gangen … Fint! Dritfint rett og slett! Simon plukker ut hva som fungerer, løfter det frem, får frem det beste. - Kan I få teste en ting?! bryter Sindre inn, tett etterfulgt av Rune som vil prøve ut ulike lydinnstillinger for å finne ut hva som gir den rette stemningen? Bandet er rause med forslag til løsninger.  Simon lytter. -  Hm. Vet ikke …  Vi venter litt. Det som hadde vært litt deilig den andre gangen er å komme seg litt bort fra den "takt for takt følelsen" og bygge litt lengre linjer. Det får ligge å modnes litt.

Alle i bandet har med seg ulike bakgrunner som også er med på å forme det vi gjør. Det er et arbeidsfellesskap. – Det er luksuriøst å ha egen orkesterleder som henter ut det best av det musikerne kan tilby, sier kapellmester Sindre og legger til at Simon er en kjernekar det er helt supert å jobbe med.

- Og så er det denne biten her; vi har vært innom både sjømanssvals og ekstremballade. Nå er den veldig simpel og enkel egentlig.  Jeg tenker at denne delen av låten er et minne fra barndommen; at det kan stå litt for seg selv – som en egen del i låten, sier Simon.

Rune finner feil i notene. - Nei, her skal det vel være F til G … bare slurv fra han som har skrevet dette. - Ja skikkelig flaut repliserer Simon passe ironisk. Latteren sprer seg. Rune gir seg ikke. Csus4 … eller F-dur med C i bass? - Hva syns dere? spør Simon. Sus sus så får du en nuss, kommer det tørt fra Jo Inge.

Å skulle være på scenen og interagere med skuespillerne er ikke helt nytt for bandet, men de er ikke sikre på om de vet helt hva de går til. - Kostymene hjelper oss med å blende inn, men det er vel en rolle vi ikke alltid er komfortable i. Likevel; det å sitte på scenen og være så delaktige er med på å skjerpe oss. Nytter ikke å sige bakpå å lese avisa i pausene sånn som man noen ganger kan gjøre når man sitter i orkestergrav. Når vi er synlige på scenen blir vi en større del av det som skjer og er med å knytte forestillinga sammen - den handler jo om musikk, sier Sindre. - Og så er vi jo valgt ut på grunn av utseende, sier Rune. Latteren sitter løst.

Litt av en gjeng!

Kvalitet kommer ikke av seg selv. Musikerne i bandet har lang fartstid, og hver enkelt har gått sin egen vei fram til der de er i dag.  Samlet erfaring og fartstid i sammensetningen i bandet sier litt om hvilken kvalitet som bygges i det musikalske arbeidet.

Sindre Klykken er bassist fra Molde. Han gikk ut fra musikklinja på Molde videregående i 2001 og jobbet så som freelance musiker i flere år, med hovedsete i Bergen og Trondheim. Så var han med på å starte opp en av Trondheims første private gitarskoler, der han både underviste og hadde ansvar for driften. I 2007 ble han ansatt i Molde kulturskole der han også underviser ved Musikklinja ved Molde VGS som i 2018 etablerte den nasjonale landslinjen i jazz i samarbeid med NTNU.

Med seg i kompet har Sindre perkusjonist Jo Inge Nes. Første gangen de to spilte sammen var Sindre 12 år og spilte i bandet The Butterflies – og Jo Inge var nyansatt Møremusiker i Sunndal. Jo Inge, som opprinnelig er fra Stangvik, var akkurat ferdig på Granlia videregående i Molde, hadde tenkt å søke jazzlinja på konservatoriet i Trondheim, men fikk kalde føtter når han leste teori til opptaksprøva. Fint da at mor hans hadde søkt jobb for han (!).  – Det var kanskje ikke så mye tak i meg akkurat da, sier Jo Inge med en lun latter. Han fikk jobben som Møremusiker i 1992 og har siden da jobbet med et bredt spekter av musikalske prosjekter. Nå er han produsent for Lady Arbuthnott, jobber i Sunndal kulturskole og som freelancer.

På tangenter finner vi Rune Tylden fra Voss. Han har gått veien via Tonheim folkehøgskole og en bachelor i kirkemusikkstudier fra konservatoriet på NTNU i Trondheim og på Norges Musikkhøgskole. Han har jobbet mye med folkemusikk. I 2002 flyttet han til Kristiansund der han er organist i Nordlandet kirke og også jobber en del med musikkteater i forbindelse med Operaen i Kristiansund. I tillegg har han akkurat avsluttet et studium i filmusikk og jobber også som arrangør og komponist. - Rune er med på alt som skjer av musikalske prosjekter på Nordmøre, sier Sindre. – Han er Nordmøres svar på Egil Monn-Iversen, fastslår Jo Inge.

Lauritz Skeidsvoll fra Kleive ligger på toppen av lydbildet i bandet med sine saksofoner. Også han har bakgrunn fra musikklinja på Molde videregående der han var avgangselev i 2013. Han har gått et år i kongens klær i musikktroppen i Garden, og også han har vært innom Tonheim folkehøgskole og har så bachelor fra fire år på jazzlinja på Norges musikkhøgskole. Nå bor han i Oslo og jobber som freelance musiker. Under Moldejazz 2020 vant han sammen med broren Isach Skeidsvoll (piano) pris for «Årets jazztalent».

- Vi gleder oss til å spille forestillinger for publikum, erklæres det enstemmig fra bandet. Det er en glede som nok blir gjensidig – publikum kan se frem til en forestilling med mye musikk av høy kvalitet.

--