Evig meg, evig menneske, evig feilbarlig

av Marie Midtsund – psykologspesialist

Kjære voksen som har ansvar for og kontakt med ungdom!
Det du står i kan oppleves som en utakknemlig rolle å ha. Vi deler mange av utfordringene som tenåringen har, i det å være menneske. Men tenåringer oppfører seg annerledes enn det du som voksen gjør. Som lærer eller forelder eller annen voksenperson i en tenårings liv, har du et større ansvar, lenger livserfaring, samt en ferdig hjerne, som gjør deg til en viktig fasilitator av god psykisk helse for den oppvoksende generasjon.

Tenårigshjernen
Tenåringen er fortsatt et barn. Det er lett for voksne å snuble og overdrive tenåringens evner til å klare seg selv og forstå verden slik vi forstår den. I tenårene skjer en enorm ombygging av hjernen. Hjernen blir, litt før for jenter enn for gutter, fra 12-13 års alder og langt inn i 20-årene, nesten like plastisk som hjernen til et spedbarn. Plastisk er et begrep som brukes om hjernen vår sin evne til å lære og å la seg forme. Hjerneceller overproduseres i årene fram mot puberteten. Barnet møter derfor tenåra med mange flere hjerneceller enn det de trenger, masse «mannskap» som er klare til å bygge nettverk og gjøre forbedringer. For hjernen vår er lukearbeid en viktig del av formateringen. De hjernecellene som tas i bruk, blir styrket og får flere forbindelser. De som ikke brukes, lukes bort. Dette ser vi skjer med hjerner gjennom hele livet, men i tenårene får vi usedvanlig mengder med nye ressurser som kan brukes eller lukes. Av hjerneforskere kalt «en sjanse nummer to», med henvisning til spedbarnstiden som den første muligheten. Overskuddet av nerveceller må sorteres for å kunne brukes godt. Og sorteringen bestemmes av det vi bruker hjernen til. Under dette produksjon- og lukearbeidet i tenårene kan ombyggingen føre til en slags ombyggingssårbarhet. Tenåringer kan se ut som voksne på mange måter, med kropper som ser voksne ut. Likevel er hjernen ikke i nærheten av ferdig i sin fremre del, der mange av de egenskapene som kjennetegner et voksent menneske har sitt utspring, slik som evne til å planlegge, se en situasjon i sin kontekst, ha innsikt i seg selv, lese sosiale situasjoner fra forskjellige sider, regulere impulser og vurdere risiko og konsekvens av en handling. Disse uferdige områdene fremme i hjernens såkalte frontallapp, kan vi dessverre lese av i statistikk over bilulykker, skadelig bruk av rusmidler og risikosport med fatale konsekvenser. Samtidig er andre områder i hjernen mer aktive og gjør tenåringen nyhetssøkende og belønner initiativ og utforsking med sterke positive følelser og fyring i hjernens belønningssystemer. Denne drivkraften i det lærevillig og risikotakende store barnet, kan føre til fine ting som gode nye ideer satt ut i livet, store oppdagelser, nyervervede egenskaper og nye vennskap. Det gjør også jobben med å flytte ut fra mamma og pappas «all inclusive» og søke verden der ute, betraktelig lettere. Jeg vil hevde at denne kunnskapen om hjernen er kjekk å ha, for en som har ansvar for et oppvoksende barn. Her er noen forslag til ting som burde stå i “bruksanvisning for tenåringshjerne under ombygging”:

Hjernen er brukerstyrt, og den spesielt store mottakeligheten i en tenåringshjerne medfører at det tenåringen bruker tid på vil få konsekvenser for hjernens utforming kanskje resten av livet. Hjernen «lærer» både gode og dårlige erfaringer og gjør ingen andre prioriteringer enn slik den blir brukt: Dette betyr for eksempel at bruk av rusmidler i tenårene er mer kritisk for hjernen enn ved bruk senere i livet. Det er altså mye mer risikabelt for utvikling av evnen til initiativ og planlegging å røyke hasj når du er 16 eller 23 år, enn å prøve hasj når du er 35.
Hjernen som et brukerstyrt organ, gjør også at du får en «sjanse nummer to» til å lære deg nye ferdigheter, det er ikke for seint å bli god til å spille piano. Akkurat som med hasjrøykingen, vil også pianospillingen påvirke sekstenåringen mye mer enn noen i førtiårskrisa som kjøper seg piano for første gang.
Økende nyhetssøking, økende risikotaking, lite evne til å lese av langsiktig konsekvenser av egne handlinger og søking etter bekreftelse hos jevnaldrende, gir nye utfordringer i å passe på barnet sitt gjennom tenåringsfasen. Ikke glem at han/hun/hen fortsatt er et barn, som på ingen måte er ferdig, og som fortsatt trenger støtten fra deg som voksen. Det er en reell økt fare for alvorlig skade og å utsette seg for fare på ulikt vis. Kjeft hjelper lite, men å snakke med barnet ditt om konsekvenser, bruke eksempler fra situasjoner du selv har vært i eller andre for å vise hva som kan skje og kan gå galt, for eksempel når en kjører for fort med bil, eller drikker så mye at en kan dø. En slik prat, uten å fordømme tenåringen, er voksenhjelp til en hjerne som ikke forstår, og vil hjelpe hjernecellene til barnet ditt i å luke ut baner som tar for seg konsekvenser av handlinger.
Ikke la deg lure av et voksent ytre som mørkere stemme og gode intellektuelle evner (mange deler av intelligensen og resoneringsevnen er på nivå med en voksne fra ca. 15 år). Enkelte guttetenåringshjerner er ikke ferdig før gutten har blitt 28 år (men de fleste før 25)!
Det beste kortet den voksne har på hånden er alltid varm støtte. Evne og vilje til å tone seg inn på hva som er tenåringens behov. Tenåringen trenger prinsipielt det samme som det yngre barnet, men med mulighet til å slippe mer tak og utforske mer selv. Det er fortsatt behov for deg som voksen i å være en ladestasjon, en som tar imot og rommer vonde følelser og tilbyr støtte når det trengs. Mellom «ladingene» hos den voksne, tar barnet større steg ut i verden og søker jevnaldrende. Også når det gjelder disse naturlig og positive stegene ut, vil barnet ønske at du støtter dets utforsking og aktiviteter, selv om barnet kanskje ikke uttrykker det så direkte som før.
Det å være den voksne i en relasjon, kan holdes opp som mantra du kan gjenta for deg selv: «Jeg skal være større, sterkere, klok og god»! Disse begrepene er hentet fra teorien om trygghetssirkelen, en tilknytningpsykologisk modell, for å forstå og møte et barns behov gjennom hele oppveksten. «Større» kan forstås som at du er den voksne, du er den som har en ferdig hjerne (!), du er den myndige og du setter de grensene du tror er riktig, og slipper ikke barnet helt ut i verden på egen hånd. Bak ordet «sterkere» kan vi se for oss at du som voksen ikke blir like overveldet av følelser i en vanskelig situasjon som barnet blir. Om barnet raser mot deg, raser du ikke tilbake for eksempel. Men «stor og sterk» i seg selv kan lett bli litt lite tonet inn på barnets behov for å bli sett og gitt omsorg. Derfor legger vi til de to andre ordene i mantraet: «Klok og god», som i varm og som i en som ser at det barnet kjenner er det barnet kjenner, som viser respekt for barnets synspunkter, som ikke ler av eller viser hån for barnets forståelse og som imøtekommer de behov som kan imøtekommes. Du mister ikke makt av å strekke deg inn i barnets interesseverden! Du kan være så heldig at du oppnår en stor dose innflytelse på barnets liv!

SAMTALEVERKTØY

Å føle seg følt! - Noen gode samtaleverktøy for å innfri mantraet «større, sterkere, klok og god».
Vi mennesker er flokkdyr og mye av trøsten vår mot alle disse eksistensielle «vondtene» er å bli speilet og sett og tatt imot og å få dele det som er vanskelig for oss. Det gjelder jo også når noe er bra, vi har vel alle kjent gleden av at noen gleder seg over det vi er glade for? Det er vel det som av og til gjør Instagram til verdens beste plass. Å få sine følelser anerkjent og delt er balsam for sjelen. Behovet for å føle seg følt er ikke barnslig, men menneskelig. Kjenn etter i deg selv hvor godt det er å bli forstått, spesielt når noe er vanskelig. Evnen til å lytte anerkjennende er beste kort i å kvalifisere til kontakt og relasjon med tenåringen.

Det er mye som virker i en god samtale. Du vet når du føler deg møtt, hørt på, lyttet til og forstått – alt det der. Av og til kan vi bli usikre på hvordan i huleste vi gjør det. Og som mennesker kan vi få lyst til å ta bort og fikse det som er vanskelig. Andre ganger kommer vi på egne ting vi vil fortelle og prater entusiastisk i vei om våre egne liv som svar på det den andre hadde på hjertet. Av og til kan både gode råd og egne digresjoner være fint for den du snakker med, men, spesielt om noe er litt vanskelig å snakke om eller veldig viktig for den du lytter til, så kan en trenge at noen bare tar imot. Det er ikke en medfødt egenskap, men noe en kan trene seg på og alltid perfeksjonere. Jeg tenkte at jeg ville prøve å forklare dere to måter å få den andre til å føle seg forstått og sett på. Hvis du vil lese mer om dette, kan Guro Øiestads bok «Selvfølelsen hos barn og unge» gi deg mer informasjon. Det er bare å begynne å øve, du risikerer bare å nå inn til helt nye steder med en du er glad i.

Aktiv lytting

Forsøk å få tak i hva ungdommen føler, hva som er det egentlige budskapet i det han/hun forteller. - Er det å være i relasjon til deg? - Er det å bli sett? - Er det å bli trygget?
Sett egne antakelser og meninger litt på vent og jobb med å få tak i det den andre virkelig føler, har behov for eller uttrykker med det den andre sier og viser med kroppen sin. Eksempel: «A: Dagen i dag har vært helt dust.» B: «Det høres ut som du er skikkelig lei deg når du sier dette?»
Formidle det du får tak i på en slik måte at den andre merker din interesse og din villighet til å se saken fra hans/hennes side.
Helhjertet innsats, ikke noe «jeg kan godt prøve å lytte litt, men egentlig synes jeg hun klager for mye». Det du tenker tyter ut i kroppsspråket ditt og vil overskygge at du forsøker å lytte.

Speiling

Spesielt nyttig når noen er frustrert, opprørt, vil snakke om noe som er skamfullt. Her legger du lite til og gjetter ikke på underliggende budskap, men hører ved å følge uttrykket og gjengi det den andre sier. Speil tenåringen i lyttingen din – det vil si: send budskapets innhold tilbake til avsenderen, det som faktisk blir sagt, fremfor hva som føles (som i aktiv lytting, der du i større grad prøver å lese også det som ikke blir sagt, og det kan jo hende du misforstår det som ikke blir sagt).
Eksempel: «Dagen i dag har vært helt forferdelig». - Synes du dagen i dag har vært helt forferdelig?

Kjeft
Hjernen til tenåringen gjør tenåringen noen ganger motbydelig for et voksent sinn. Hjernens ombygging kan gjøre tenåringen selvsentrert, med mindre evne til å se andres perspektiv, lite selvinnsikt og enorme problemer med å håndtere risikosituasjoner. De kan oppleves som ufordragelig og irriterende, og det blir vanskelig å styre oss selv og våre følelser i møte med at barnet ikke forstår, ikke vil høre og gjør ting du vet ikke er bra. I avmaktens navn blir det noen ganger vanskelig å holde igjen trykket i kokeren. Det koker over og følelsen din av redsel, uro, omsorg, ikke føle seg forstått og respektert kommer ut av munnen som høy og hard kjeft. Men, kjeft er kun nyttig ved akutt fare. «Hei! Ikke spring ut i veien! Det kommer en bil!». Kjeft har også blitt sagt å være til hjelp for å hindre risikoatferd når barn er dårlige til å vurdere fare, fordi det påfører skam i stedet - noe som vil få barnet til å stoppe opp uten å måtte forstå risikoen. Noen ganger har vel evolusjonen tenkt at skam er verdt det, for å overleve. Men når kjeften blir selve verktøyet i relasjonen, risikerer du å forme tenåringshjernen til å bli uberettiget skamfull og samtidig å miste billetten inn til en tenåring som er villig til å høre på dine erfaringer og å søke din støtte.

Når du snakker med noen som der og da har sterke følelser
Når følelsene våre blir for sterke, har de en tendens til å lure oss til å tenke slik vi føler. Det er vanskelig å forstå den andres innvendinger og motargument, og det er vanskelig å være rasjonell og å se saken fra en annen side. Det har vi kanskje alle erfart; at i en krangel ligger unnskyld langt unna tungespissen. Da nytter det lite å snakke rasjonelt til noen for å få dem til å roe seg ned. Ei heller seg selv. Når følelsene er veldig sterke, trenger vi en slags førstehjelp i følelsesregulering. Ofte blir følelser verre av at vi prøver å fikse på dem eller komme oss unna. Da øker de gjerne i omfang og krever å få sin plass. Vi kan prøve å gruble dem bort, bagatellisere, eller kontrollere. En følelseshjerne, om den er 50 eller 16 år, snakker ikke nødvendigvis så godt norsk. Den hører på tonefall, ser etter ansiktsuttrykk og misforstår. Å forholde seg rolig, aksepterende, trygg og følge mantraet større, sterkere, klok og god, er det som hjelper på å gjøre trykket mindre og følelsene lettere å håndtere i barnet. Når temperaturen er tilbake til normalen, kan løsningene kanskje komme helt av seg selv?

Unnskyld funker også bra
Ingen klarer dette hele tiden. Det er heller ikke meningen å være en robot og lage en plettfri oppvekst. Når du ikke klare å stoppe deg selv i kjeft eller ser etterpå at du virkelig ikke fikk med deg behovet til barnet, så trøst deg med at det er menneskelig. I psykologiforskningen kan mye tyde på at unnskyld og reparasjon etterpå er vel så viktig som å få det helt til. En fin øvelse er å se for seg hvordan du selv ønsker at den unge du har ansvar for skal møte sine venner og sin partner og alle andre når de blir voksne? De vil speile seg i deg - og slik du løser vanskelige situasjoner nå, kan gi dem viktige verktøy videre når de selv skal være den voksne. Også når det gjelder unnskyld.

For mer informasjon om å være en voksen «ladestasjon»:

Google: Trygghetssirkelen
Besøk nettsidene:
www.folkom.no - se under fanene «Serier» og «Å være forelder».
www.foreldrehverdag.no - se videoen «Hvordan hjelpe ungdom å ha det bra».
Les Guro Øiestads bok: «Selvfølelse hos barn og unge».
Søk på YouTube: Nordanger - traumefeltets viktigste terapi?

Informasjon til ungdom (greit å vite om også for voksne):

Hva gjør jeg om jeg eller noen jeg bryr meg om sliter og trenger hjelp?

Snakk med noen du er trygg på og som du tror kan ta deg imot. Det kan være det lureste du gjør på veien mot et liv verdt å leve.
Hvis ikke du ser noen mulighet (det kan være at du tar feil her!) i å snakke med noen du kjenner, finnes det mange instanser som er til for å hjelpe deg med det som er vanskelig. I hele Norge kan både kommune og stat stille med hjelpere: Sykehusene tilbyr Psykisk Helsevern for barn og unge under 18 år (BUP) og psykisk helsevern for voksne fra 18 år (DPS). Kommunen har helsesykepleiere, kommunepsykologer og andre som har som jobb å hjelpe. BUP trenger en henvisning fra fastlege. Kommunens helsetjenester kan du eller en voksen ta kontakt med. I BUP har de også akutt-team som en kan ta kontakt med uten å gå via fastlege.
Fastlegen er i seg selv en person som har ansvar for både din fysiske og psykiske helse og det går an å fortelle fastlegen din hva du strever med.
Det finnes også private behandlere, som psykologer med egen praksis.
I tillegg finnes det telefoner og chatter for den som strever

Aktuelle telefonnummer:

Ved akutt fare for liv og helse: Ring 113

Molde legevakt: 116 117

BUP Akutt Molde - vakttelefon (du, foreldre, lærer eller annen voksen kan ringe selv):
468 15 380 (mandag - fredag kl. 08:00 - 16:00)

Mental Helse
mentalhelse.no
hjelpetelefon: 116 123 (hele døgnet)

Kirkens SOS
kirkens-sos.no
22 40 00 40 (hele døgnet)
Du kan chatte anonymt med Kirkens SOS på soshcat.no (hver dag fra 18.30-22.30, fredag fram til 01.30).

Barneombudet
barneombudet.no
22 99 39 50 (mandag - fredag kl. 8.00 - 15.00)

Kors på Halsen (Røde kors)
korspaahalsen.rodekors.no
800 333 21 (chat og telefon mandag - fredag kl. 14.00 -22.00)

ROS Rådgivning om spiseforstyrrelser
nettros.no
948 17 818
Epost: info@nettros.no

Unghjelp
unghjelp.no
Landsdekkende tjeneste for og av unge (chat åpen tirsdag, torsdag og søndag, 20.00 -22.00)

Ung
ung.no - det offentliges informasjonskanal for ungdom

Presentasjon av artikkelforfatteren:

Marie Midtsund jobber som psykologspesialist både i egen praksis og innen det offentlige. Praksisen består av undervisning, veiledning og terapi. Hun er opptatt av unges psykiske helse og at vi samtidig ikke "psykliggjør" livets smerter. Hun har jobbet flere år ved BUP og engasjerer seg nå i forebyggende helsearbeid for barn og unge, knytta til temaer som barne- og ungdomshjernen og voksenrollene som da hører med, sosiale mediers potente påvirkning på konflikter/mobbing, samt tilhørighet, utestenging og gruppedynamikk blant jevnaldrende. www.midtsundlyster.no

Marie samarbeider med Andreas Gravdal (anticoach.no): de har i samarbeid besøkt skoler og jobbet i prosjekter med ungdommene, rundt temaer som ungdomshjernen, selvfølelse og tilhørighet. Tirsdag 5. november kommer de til Molde med foredraget Vis hensyn! Jeg er under ombygging. Teatret Vårt presenterer foredraget i forbindelse med forestillingen Evig søndag. Arrangementet er et Popvit-foredrag i samarbeid med Molde bibliotek og Mental helse, Molde.

Marie har laget skolemateriell for videregående skoler om ungdom og mental helse. Her i artikkelen Evig meg, evig menneske, evig feilbarlig formidler hun kunnskap om hvordan du bedre kan være en god voksen i relasjon til ungdom. Artikkelen er også skrevet i forbindelse med forestillingen Evig søndag.

Stykket Evig søndag tar oss med inn backstage i sjelens teater. Her inne møter vi en ung kvinne og hennes uro, hatobjekter og drømmer. Både mørkt og sårbart og pansret og uovervinnelig. Vi får bli med på hennes pendler fra det skimrende håpefulle til det rett ut selvdestruktive. Hun er ung, har livet foran seg, med et hvitt ark å risse inn dager og valgene sine i. Dagene blir lange og eksistensen uutholdelig. Noen vil kanskje kjenne seg igjen i stykkets symptombilde preget av kropp, mat, kontroll og selvkritikk. Andre ikke så mye. Men under symptomene strømmer psykologiske mekanismer vi alle styres av, om enn i andre farger og varianter.

Les mer om forestillingen Evig søndag.

Bakgrunnsreferanser for artikkelen:
Ida Brandtzæg, Stig Torsteinson, Guro Øiestad (2013): Se barnet innenfra
Ida Brandtzæg, Stig Torsteinson, Guro Øiestad(2016): Se eleven innenfra
Frances A. Jensen (2014): Teenage Brain
Guro Øiestad (2011): Selvfølelse hos barn og unge