En trikketur til drømmenes endestasjon annonseres det med, men så langt ifra endestasjon for meg som publikum.

En sporvogn til begjær er både humoristisk, trist, sårt, sterkt og veldig veldig realistisk. Så fikk jeg oppleve Bjørnar Lisether Teigens råskap, gjennom Stanleys skikkelse, som jeg aldri har opplevd han før. Og sammen med Sara Fellman, ufeilbarlig som Blanche, driver de publikum inn og ut av sterke emosjonelle tilværelser. For enten du vil det eller ikke, så har man ikke noe annet valg enn å la seg rive med. 

Scenografien, lyssettingen og resten av skuespillerne gjør sitt for at vi blir dradd inn i realismens verden. Skuespillerne tar oss med inn i tilstander som er til å ta og føle på, i sterk kontrast til Blanches løgner og fantasier og hennes ønske om magi. En sporvogn til begjær derimot er et nettopp et stykke magi, som lar oss glemme både tid og sted for et par timer. 

Jeg vil tro at samtlige som forlot salen var fylt av inntrykk som tok bolig i både kroppen og sjela. Enklere sagt; terningkast  6.