På samme måte som Teatret Vårts oppsetning av Scener fra et ekteskap tidligere i år er teatersalen i høstens stykke Gift oppsatt med scenen i midten og med publikum sittende i to rader rundt. Denne gangen er scenen fylt med rader av stoler med et gjennomsiktig, bølgende plastdekke over seg. Jeg fikk assosiasjoner til en gravplass, men kanskje skulle det være noe annet? I starten av stykket ser vi en mann som kaver seg gjennom bølgene, mens dekket gradvis blir heist opp og vekk til tonene av Daniel Herskedals musikk. Vi møter snart også kvinnen i stykket og skjønner etter hvert at de er et par som har gått fra hverandre etter at de har mistet et barn i en ulykke, og de møtes nå for første gang etter mange år. Den vanskelige historien kommer fram gradvis, lag på lag blir den avdekt for oss, og Herskedals musikk gir oss pausene vi trenger til å fordøye og gir mulighet til egenrefleksjon.

Mannen, spilt av Bjørnar Lisether Teigen, har kommet tilbake fordi sønnens gravplass har blitt forgiftet, og det skal orienteres om hvor og hvordan gravene skal flyttes. Vi får etter hvert kunnskap om at han har startet livet på ny i Sverige med ny kone og et barn på vei. Raskt hadde han reist fra en kone i sorg en nyttårsaften mange år tidligere. Han klarte ikke mer sorg og fortvilelse.

Kvinnen blir spilt av Johanna Mørck. Det er lett å leve seg inn i hennes situasjon, synes jeg. Vi skjønner godt hennes bunnløse fortvilelse etter å ha mistet sitt eneste barn. Vi forstår at hun ikke makter å komme videre i livet slik som eksmannen har gjort. Og da han dro fra henne, på en nyttårsaften, så mistet hun også den viktigste som skulle ta vare på henne. Førte dette sviket til at hun fortsatt ikke klarer å gå videre i livet, mens han ved å reise maktet å legge det vonde bak seg? Kanskje håpte hun at møtet med han kunne legge det vonde bak seg og håpe på en bedre framtid. Vi blir vitne til bølger av fortvilelse, sorg og sinne, men vi ser også små glimt av gammel kjærlighet og deres ømhet for hverandre, som at han husker at hun elsket sjokolade eller at han henter noe ost og vin til henne, og han legger jakken sin rundt henne når hun fryser.

Å miste et barn er kanskje den største krisen en kan oppleve som foreldre. Livet blir ikke slik en hadde tenkt. Temaet i stykket får en til å tenke over ulike sider av tap og sorg, og følelsene som en får underveis i stykket er gjenkjennbare. Gift er et sterkt og krevende teaterstykke, og dramaturgien, musikken og lyssettingen gir en totalopplevelse som vil sitte i lenge. 

Wenche Hatlebakk Eidhamar skrev sin publikumsanmeldelse etter å ha sett norgespremieren torsdag 26. august.