Der musikk møter teater

- Jeg liker det punktet der musikk møter teater og blir noe nytt! Julie har utdannelse fra musikalprogrammet ved teaterhøgskolen i Gøteborg, men fant i løpet av utdannelsen gradvis ut at det også var viktig for henne å spille «vanlig» taleteater. - Jeg har et behov for å strekke strikken, så å si, å jobbe med bredden av hva teater kan være. I dag tenker jeg at jeg er skuespiller, som synger. Jeg liker det punktet der musikk møter teater og blir noe nytt.

Siden eksamen i Gøteborg har hun hovedsakelig vært knyttet til Nationaltheatret, Riksteatret og Oslo Nye Teater. Nå er Julie Støp Husby på plass hos Teatret Vårt i Molde. - Det er innmari fint å ha fått tilliten til å være et sted over litt lengre tid, med en teatersjef jeg synes har spennende og gode tanker om teater.

Ane Brun

Når Ane Brun sine tekster og musikk skal bearbeides til forestilling på Teatret Vårt føles det nesten som en drøm forteller Julie. - Jeg gleder meg veldig!  Selve materialet er fantastisk, og så har man den lokale forankringa oppå det igjen - det tror jeg kan bli veldig spennende. Simon Revholt, som er musikalsk ansvarlig, har jeg jobba mye med før og han er innmari god til å finne riktig musikalsk språk i et teaterrom og å finne nye innganger i eksisterende materiale. Konsepter som dette, der man tar andres verker og setter det på teaterscenen er utrolig spennende. Hva skjer med teksten? Og hva gjør det med musikken å bli satt inn i en scenisk sammenheng?

Røtter på Nordmøre

Julie har Nordmørsbunad. Farssida av familien er fra Øksendalen og Julie har tilbrakt mange ferier i området. -  Når jeg var liten snakka bestemor en blanding av riksmål og dialekt. Hun måtte jo det, på den tiden hun flytta til Oslo var det ikke legitimt å snakke dialekt i hovedstaden. Da jeg var 10, begynte jeg å mase på henne om å snakke dialekt til meg også, ikke bare til faren min. Hun var liksom hele seg når hun snakka nordmøring.

– Det er utrolig flott og nesten kleint rørende å få jobbe med Vårsøg 75 år. Jeg er overraska over hvor fint det er å nærme seg familie og være nær stedet hvor familien kommer fra. Være her. Nå jobber jeg med å få dialekten til å sitte i min egen kropp. Få det til å bli riktig. Kjenner det synger litt ekstra i meg når jeg får det til å stemme. Men det har tatt tid. Første gangen jeg leste «E slåttatæja» av Hans Hyldbakk forstod jeg kanskje bare seksti prosent av teksten. Det er fint å komme inn i stoffet og merke hvordan dialekten har en egen musikalitet som løftes av musikken til Henning Sommerro.

Bestemor døde før jeg var ferdig på teaterskolen og hun synes egentlig det var en dum idé å skulle bli skuespiller. Når vi spiller Vårsøg 75 år tenker jeg mye på henne. Dette ville nok overbevist henne om at det ikke var så dumt.

Barndom og Prøysen

Familien på morssida til Julie er fra Hedmarken. Som barn leste hun masse av Prøysen. Framover mot jul skal Julie spille en kvikk, effektiv og praktisk dame, som er en sterk og artig karakter fra Prøysens univers. - Jeg hadde nesten glemt hvor magisk, gøyal og «freske» tekstene hans kan være. Kjersti Botn Sandal har laget en superfin bearbeiding av Prøysens tekst for teatret. Jeg håper vi får til leken og humoren slik jeg husker Prøysen fra jeg var liten!

Samspill – ikke bare på scenen

Politikk påvirker livene våre - og livene våre påvirker politikken.  – Jeg syns det er spennende å forske i hvorfor ting er som de er. Finne årsakssammenhenger og finne muligheter til hvordan vi kan gjøre samfunnet vårt bedre. Å være feminist er en del av det; vi lever i et samfunn som er bygget på patriarkalske strukturer. Historien vår preges av det og ikke minst har det forma ideene våre om hva det er å være mann eller kvinne.

Når Julie var yngre merket at hun at det var noe med måten hun var jente på som ikke passet inn i det som var forventet.  - Samtidig blir noen feminine egenskaper generelt nedvurdert - også hos gutter. Derfor er det viktig å utfordre og diskutere! Det gjør noe med handlingsrommet vårt som mennesker. Teatret er et viktig sted for å finne ut av hva der å være menneske; både fysisk og politisk.

Innimellom arbeidet med høstens forestillinger har prøvene på en av vårens forestillinger startet. - Vi arbeider med en fantastisk tekst av nobelprisvinneren Elfride Jelinek. Teksten oppleves som “stream of counsciousness” (en tekst der en persons tanker og bevisste reaksjoner beskrives fortløpende red.anm.). Det er gøy med en tekst om politikk som ikke er en kjedelig «pekefinger». Her er det så mye morsomt og absurd. Det er plass til forvirring. Tematikken er kompleks og får fram mange nyanser gjennom bildebruk og absurde assosiasjonsrekker. Det gjør at teksten ikke blir bastant, men heller skaper undring. Konkret opplever jeg at det handler om fotball, samtidig som fotball er et symbol på det være menneske. Fotballkamp – menneskelig kamp. Og forskjellen mellom kjønnene blir så tydelig: fotball og kvinnefotball. Fotball er jo på en måte noe så konstruert og tilsynelatende meningsløst; 11 spillere på hvert lag, en ball og en bane. De spiller kamper og vinner, taper eller ender opp med uavgjort. Og så repeteres det hele. Spille, tape, vinne, uavgjort. Samtidig er det så utrolig meningsfullt: det skaper tilhørighet, samhold, energi og glede. Det føles som en kraftfull metafor på hva det er å leve også, og kanskje spesielt hva det er å leve i et kapitalistisk samfunn: der vi kjemper og kjemper for å konstant oppnå noe større, noe bedre.

 

Den amerikanske drømmen

7. mars i år hadde Slåttekar i himmelen – der Julie spiller rollen som Karina - premiere på Det norske teatret.  Så kom korona og det ble ikke flere forestillinger. - Det opplevdes veldig rart. Nå gleder jeg meg veldig til Moldepremieren 15. august. Jeg spiller en liten rolle, som ikke har noen stor bakgrunnshistorie i boka. Da har det vært desto gøyere å fantasere rundt det. For eksempel er det interessant å spille en ung kvinne som reiser helt alene. Det var veldig uvanlig.  

Forestillingen har en sterk historie. - Jeg har tenkt på tematikken i det siste: den amerikanske drømmen har rakna over flere år. Nå er det frie demokratiske prosjektet fullstendig havarert og USA er i krise. Det gir ny klangbunn til teksten i Slåttekar i himmelen. Jeg kan forstå amerikansk mentalitet ut ifra historien i Slåttekar hvor folk fra dårlige kår reiser for å oppfylle sine egne drømmer. Men hvor godt fungerte det egentlig? Hva er USA, hva har det blitt?

- Det at rollen min i forestillingen er såpass liten, har gitt meg muligheten til å se mye av arbeidet mine kolleger gjør på scenen. Jeg er skikkelig glad for at det skal få komme ut og møte publikum igjen. Det er så mye inspirerende og klokt karakterarbeid i denne forestillingen, jeg blir stolt av å se kollegene mine jobbe. Det er en glede at vi skal på turné med det til hele fylket!