Har du noen gang vært på en fest som ble helt annerledes enn det du tenkte? Dette er en slik fest. Vi blir tatt inn i Ane Bruns musikkunivers hvor vi drar rett på fest med fem karakterer som ikke kjenner hverandre særlig godt. Festen starter omtrent slik fester ofte gjør. God stemning, høflig small-talk. latter, replikker, ja jeg kjenner igjen samtalene. Det snakkes om nå, om fremtid, planer, håp og drømmer. Du nikker kjent til han greie fyren i gangen du traff en gang for noen år siden, hever brynet av kranglefanten på kjøkkenet, og vi får innblikk i at liv flettes sammen. Jeg kjenner faktene. Dansemovesa. Sangen. Åpne vinduer. Kø utenfor toalettet. Det fiffige er at i musikkpausene blir musikerne en del av festen. De tar seg en øl, skåler og deltar i samtalene til de fem karakterene vi er i ferd med å bli kjent med. Sara Fellman tolker rollen som den litt urolige og komplekse festdeltageren strålende, og Lars Melsæter Rydjord treffer meg midt i hjertet når han synger Anes «Hanging», eller rettere sagt «Lande uten de» på moldedialekt. Vakkert. Dette er musikalteater med en rød tråd og et tydelig budskap. Jeg liker det.

Det blir pause. Jeg går ut og setter meg alene i et hjørne for å notere litt på telefonen. Det summes rundt meg. Ingen tvil om at stykket engasjerer. Jeg hører ei voksen dame dele sin mening med venninner: «Slike fester har i alle fall jeg aldri vært på». Jeg er egentlig uenig. Slike fester har jeg vært på. Fester som totalt endrer karakter, folk som forandrer seg i løpet av timer. Historier som brettes ut og sinnsstemninger som svinger. Fester som ble alt annet enn hva vi forventet. Høflig, rolig, dempet. Etter hvert høye stemmer, sang, damekrangling, konflikter, relasjoner som blir brutt og nye som skapes. Bastante kommentarer og sårende uttalelser. Komplimenter. Ei smygende hånd. Gråt og latter. Nye folk som kommer, noen som går. De som gjerne vil, men som ikke helt får det til. Høye forventninger og håp. Skuffelse. Kanskje er det slik at vi tør å leve litt mer på fest. Tørr å slippe oss løs. Føle mer, elske mer. Og falle.

Livets drama i miniatyr.

Pausesignalet avbryter tankene. Vi går inn igjen og lyset slukkes. Festdynamikken endrer igjen karakter. Etter pausen går vi fra det mer dramatiske til det såre. Bjørnar Lisether Teigen formidler energisk hvordan han prøver å ta de riktige valgene i livet, men mislykkes. Livets vei kan være sår, og vi tråkker feil. Hvordan skal vi ta de riktige valgene og gå den rette veien? Hvorfor ble ting som de ble? Finnes det en angreknapp? Tematikken er mørk, men samtidig realistisk. Vi var modigere før, hvorfor mister vi modigheten og frihet med tiden? Hvorfor forsvinner folk ut av livene våre? Skyver de bort. Eller kanskje de velger oss bort? Hva kunne vi gjort annerledes?

Livet er risikabelt, vi sjanser både på sorg og tap i søken etter å ha det godt.

siw_edited.jpg
Siw Bergsås

Kanskje vi må tørre å satse på kjærligheten tross muligheten for å bli valgt bort. Går det dårlig, og vi synker ned, ja da må vi ha tro på at det blir bedre. Ikke gi opp når vi opplever sorg og tap. Vi skal finne en ny vei. Lære av det gamle, se lyst og nytt på det som kommer. Fordi vi er sammen. Blir sterkere. Ikke bare overlever. Ikke alltid ta den enkle veien. Fortsette og ha flyt. Det er å leve. Tror jeg.

Stykket fortjener definitivt et yngre publikum enn de som satt i salen før påske. Jeg er temmelig sikker på at de yngre vil huske fester som denne, de eldre har kanskje bare glemt festene sine? Eller forresten. Det er vel lenge siden noen av oss har vært på fest.

Ane Bruns sanger har skapt dette litt uvanlige musikalteaterstykket om fem mennesker som møtes tilfeldig, og med seg har de sine ekte, nære og litt såre historier vi kan lære noe av. 

Vi kan gjøre meir. Ingenting e umulig.

Bli med på festen!

Siw Bergsås, produktsjef i SpareBank 1 i Oslo, er en engasjert Molde-borger. Teaterinteressen hennes ble vekket på slutten av 80-tallet da et par av vennene hennes var med i ungdomsteatret i Molde. Siden har hun sett mange forestillinger i inn- og utland, og var tidligere styremedlem i Poppeloppeteatret.