Barselfeber tar oss gjennom fire fødsler og tre generasjoner på en drøy time. Forestillingen starter med fødselen til hovedkarakteren Thea, hennes oppvekst og etter dette tre fødsler, tre barn og tre utviklingsløp. Alt i et stadig økende tempo, skriver Espen Iversen (35).

Stykket tar opp kjente opplevelser fra foreldrerollen. Som far er det mye jeg kjenner meg igjen i, for det meste som en bivåner da det spesifikt er samspillet mor/barn som er i fokus. Følelsen av å bli kvelt av barnets behov for nærhet illustreres på en god måte, først av den fysiske armen rundt halsen, og deretter mammaen til Thea sitt tilbakevendende behov for luft hver gang noe er vanskelig. Den nærheten Thea ikke får fra mamma, søker hun å fa med sine tre barn. Tilsynelatende forgjeves og med den effekten at hun driver dem fra seg. 

Scenografien og kostymene er enkle og effektfulle. Sara Fellmann er morsom, gjenkjennelig og meget god når hun portretterer den nyfødtes - og deretter barnets - fakter, kroppsspråk og vilje. Linn Wennersten er tidvis provoserende i rollen som jordmora, som forteller hvordan en mor bør og skal være. Johanna Mørck er troverdig i sin utilstrekkelighet som ung og ufrivillig(?) mor som famler etter å hva hun tror forventes av henne.  

Barselfeber bobler over av symbolikk, skarpe observasjoner, og formidler mye på kort tid. Det føltes til tider overveldende, både for meg som publikummer og for karakterene i stykket. Og til slutt var det kjærkomment å komme ut for å få seg litt luft. 

Foto: Andreas Winter