Tekst Ingeborg Øien Thorsland / Foto Stian Andersen

Virvelvind handler om fem mennesker som møtes på en fest. I løpet av kvelden slår fasadene sprekker og historier om hvem de egentlig er kommer frem i lyset. Det handler om livet og kjærligheten, sorger og tap, hentet ut fra Ane Bruns tekstunivers.

– Jeg tror at stykket handler om forandring og om å komme nærmere seg selv og åpne seg for verden. Mennesker i mine låter går ofte gjennom en transformasjon, noe som passer bra til en storyline.  Regissøren har prøvd å skape et slags formspråk som hverken er musikal eller musikkteater, men noe helt eget. Som jeg har forstått det så har musikken en slags overordnet rolle, og vet mer enn karakterene, forklarer artisten over telefonlinjen fra Oslo, hvor hun nå bor.

Den siste tiden har hun oppholdt seg i en lengre periode på Nord-Vestlandet, og etter en kort Oslotur skal hun igjen oppover til Molde.

– Så langt har jeg egentlig bare sett bilder fra teatersal og rekvisita, så nå gleder jeg meg veldig til å følge noen øvinger.

Et trygt team
Regissør bak Virvelvind er tidligere teatersjef ved Hålogaland Teater, Nina Wester. De to kjenner hverandre fra Stockholm, da begge bodde der. Så da teatersjef Kristian Lykkeslet Strømskag tok kontakt og hadde Wester med på laget, takket Ane ja.

– Det var jo et veldig spennende prosjekt han foreslo. Og jeg visste at et samarbeid med Nina ville bli en trygg og spennende kombinasjon.

 Arbeidet med teateroppsetningen startet i fjor sommer, med regissør Nina bak rattet.

- Det er Nina som har skapt storyen og som skal få gjøre dette på sin måte. Min rolle har vært å være en slags konsulent, og å oversette låtene som Nina og musikkansvarlig Simon Revholt har valgt ut. Det er noe av det fine med dette, at det er en annen persons visjon, og jeg får sitte på sidelinjen. Jeg vil slippe kontrollen og la de arbeide uten noen særlig innblanding fra meg, siden jeg ellers er vant til å gjøre ting på min måte, forteller Ane, som gleder seg veldig til å se resultatet.

Fra engelsk poesi til Moldedialekt
Tidlig i høst mottok Ane Brun en komplett låtliste på 21 låter av regissør Nina, som skulle oversettes til norsk, og nærmere bestemt Moldedialekt. En prosess som hun beskriver som spennende, men også ganske krevende. Hun måtte rett og slett skrive om tekster og finne et nytt musikalsk språk på norsk.

– Jeg var redd for at det skulle bli vanskelig. Det engelske språket er så utrolig rikt og har så mange ord i forhold til det norske. Men det var faktisk enklere enn jeg trodde å gjøre dette på dialekt, kanskje fordi det blir så nært på en måte. Heldigvis er Moldedialekta såpass åpen, og har ord som er lett å rime på, og lette å bruke.

 Selve oversettelsesprosessen beskriver hun som både spennende og innsiktsfull på flere måter.

– Da jeg startet på eldre låter, måtte jeg tenke tilbake på hvor jeg var da jeg skrev dem. Jeg skriver personlig, men også ganske åpent, og føler at folk kan legge mye av sitt eget i dem. Men i skuespill er det jo en tydelig historie som skal fortelles. I arbeidet med noen tekster måtte jeg spørre regissøren om hvilken sitasjon de vare tenkt i, slik at jeg kunne fange riktig følelse. Så det har vært noen diskusjoner frem og tilbake, og jeg har vært nødt til å definere mer enn hva jeg har gjort tidligere.

Hun jobbet med flere oversettelser mens hun var hjemme i Molde. Det hjalp.

– Jeg fikk marinert meg selv litt. Det hjelper vel også at jeg har en kjæreste fra Molde, og har fått dialekten tilbake i hverdagen. Men jeg måtte leite opp flere ord som jeg hadde glemt, som for eksempel «skvalpe over». Det uttrykket har jeg nok ikke brukt på over tjue år, men dukket opp naturlig. Også uttrykk om vær og natur på Nord-Vestlandet, og aktiviteter man gjorde som barn, som jeg rett og slett ikke har brukt siden jeg har bodd i Sverige, dukket opp. Så det har vært godt å få lov til å gå inn i det.

Tekster uten barriere
Ane Brun håper at oversettelsen kan gjøre tekstene hennes mer tilgjengelig for det norske publikum. For mens hun i engelsktalende land har fått stor oppmerksomhet for tekstene så vel som musikken, har dette uteblitt i Skandinavia.

– Når jeg står på scenen i London for eksempel, så kjenner jeg at jeg synger mer direkte til publikum fordi det ikke er noen språkbarriere. Det er rett og slett vanskeligere for oss med et annet førstespråk å bli truffet av en engelsk tekst. Slik er jeg selv som lytter. Jeg fokuserer automatisk på musikken og må legge inn et ekstra gir for å få med teksten.

Når tekstene nå skal bli fremført av skuespillere på en teaterscene, vil det musikalske uttrykket øke fokuset på tekst, mener hun.

– Jeg har fått feedback på at folk har blitt rørt av tekstene mine på øvingene, og det er jo veldig hyggelig å høre. Å skrive tekster er jo en veldig stor del av hva jeg gjør.

De siste årene har mye av Ane Bruns musikk dukket opp i ulike produksjoner og filmatiseringer. Blant annet i den kritikerroste serien Peaky Blinders, hvor Ane Bruns musikk blir brukt i sentral scene. Scenen har blitt klippet ut på YouTube, og har ført til at en ny hærskare av fans har oppdaget musikken hennes.

- Det er jo veldig gøy, og et godt eksempel på at musikk og bilde sammen kan bli veldig sterkt. Å få musikk brukt i film og serier er jo litt som dette teaterstykket. En annens visjon av mine låter.

Korona ble ikke pauseår
Ane Brun ga ut to album i 2020. Først kom «After the Great Storm» i oktober, før «How Beauty Holds the Hand and Sorrow» ble sluppet en knapp måned senere. Har hun rett og slett trivdes kreativt i koronatid?

– Jeg måtte rett og slett bestemme meg for at hele året skulle være fullt av jobb. Jeg har holdt meg travel, og kanskje funnet litt tilbake til den jeg er, en gründerperson som liker å skape muligheter rundt begrensede rammer. Når det gjelder platene så var de nesten ferdige da pandemien kom. Det var bare sluttarbeidet som gjensto, og det ble gjort her i Oslo. I år fikk jeg bruke god tid på promoteringen uten å samtidig være på turne selv. Det var en positiv oppdagelse som jeg kan gjenta.

Koronatid har vært en takknemlig tid i forhold til å nå et publikum tross konsertstopp. Folk er kanskje mer oppmerksomme, mens de drømmer om å kunne gå på konserter igjen. Men hvordan har det vært for Ane Brun å ha et så langt opphold fra publikum?

– Jeg savner å stå på scenen. Jeg savner både musikerne mine og å spille musikk. Heldigvis fikk jeg spille på Moldejazz i sommer, og har hatt noen TV-opptredener, men det er jo ikke helt det samme.  Og det er veldig rart å ha masse ny musikk, men ikke få spille dette live.  Men på en annen side har jeg blitt utfordret til å gjøre ting på andre måter, spesielt med tanke på sosiale medier. Jeg har prøvd å opprettholde en tettere kontakt med følgerne mine, og har delt mer av meg selv.

Veien videre
I tillegg til en albumturne som har blitt utsatt med et helt år, er det flere andre prosjekter som er satt på vent. Blant annet en forestilling i Gøteborg hvor hun skulle stå på scenen sammen med et moderne dansekompani og et orkester. Utforsker hun nye arenaer? 

– Jeg prøver alltid å fornye meg og gir meg selv utfordringer, men tekstskriving og musikk er alltid fokus. Jeg selv har ikke gått inn i en ny verden. Men jeg er utrolig takknemlig for å være med på dette. Men først og fremst skal jeg komme meg ut på veien med de platene jeg har nå. De har ulike stemninger, som gjør rom for forskjellige typer konserter. Så nå håper jeg virkelig på at det blir såpass bra til høsten slik at dette kan gjennomføres, sier Ane, som aller først skal til Giske og studioet til Oceans Sound i mars. Da er planen å legge ny norsk vokal over et knippe eksiterende låter.

– Jeg har valgt ut noen låter som jeg vil spille inn på nytt, med ny vokal på eksisterende musikk, litt sånn som Roxette gjorde da de spilte inn sine spanske versjoner i 1996, sier hun og ler. – Det er et lite eksperiment akkurat nå, men noe blir nok sluppet.  

--

Fra musikalsk prøve på Virvelvind