Jo Strømgren med hyllest til historiens glemte heltinner
I en tid preget av støy og uro inviterer Jo Strømgren publikum til en felles opplevelse i Kjelleren under årets Teaterfest. Innkikk har intervjuet ham om hva som venter publikum, og forestillingen hedrer kvinner historien har behandlet brutalt – en påminnelse om hvorfor levende kunst betyr mer enn noen gang.
Hva ønsker du å formidle med forestillingen?
Det spesielle med å være koreograf er at det forventes abstraksjon og assosiasjon framfor klar tematikk og klare standpunkt. Jeg trives med det, men synes likevel det er mer interessant å overføre noe som gir konkret ettertanke og mening for den enkelte i salen. Denne forestillingen tar for seg en rekke kvinneskikkelser gjennom historien som har dødd i kraft av å være kvinner. De fleste som har forårsaket død i historien er jo menn, og mange av dem lever videre som statuer og maleriportretter, som helter til evig tid. Sånn er jo verden, dessverre. Et dansekompani kan ikke forandre stort, men vi kan bidra med en påminnelse om og en hyllest til hvem de virkelige heltene gjennom historien er. Samtidig er forestillingen en overdådig reise i tablåer og bevegelser som kan nytes uten press for å tolke eller analysere. Det er kanskje voldsomt å si «overdådig» om sin egen forestilling, men jeg har lagt mye arbeid i å gi publikum mer visuelt innhold enn de forventer.
Hvorfor bør vi velge å gå på denne forestillingen?
Tja. Alle i kulturlivet mener jo at de tilbyr noe viktig, men det er ikke alltid det stemmer for den enkelte. Jeg er selv varsom med hva jeg kjøper billetter til. Det slår meg likevel at store opplevelser ofte skjer når man velger å se noe som er litt ukjent og nytt. Noen forestillinger glemmer man fort, andre tenker man videre på i årevis. Jeg håper vi kan tilby det siste. Å velge levende kunst i dag er kanskje også viktigere enn noensinne. Noen ganger går jeg selv i teatret bare for å kunne oppleve noe sammen med andre, bort fra digital støy og en altfor planlagt timeplan.
Hva er ditt forhold til Teatret Vårt?
Under Carl Morten Amundsens tid som teatersjef gjorde kompaniet mange gjestespill og samproduksjoner. Etter det har besøkene vært mer sporadiske og med flere års mellomrom. Med nye sjefer skifter også de kunstneriske profilene, noen gjester går ut og andre kommer inn. Jeg har bare gode minner fra Molde, men skulle selvfølgelig ønske at de ble et hyppigere stoppested. Som trønder er jo alt som ligger i midten bra.
Hva opptar deg for tiden?
Etter flere tiår med hovedfokus på internasjonal virksomhet så opplever jeg verden som en stadig mer ubehagelig arbeidsplass. Tiden er moden for å tenke mer på det nære og det lokale. Kanskje det er viktigere å bli kjent med flere naboer enn å ha brevvenner over hele kloden. Vi kan spille i Madrid, Montevideo, Montreal og Monaco, men Molde er like interessant. Og vi forstår i det minste hva dere sier etter en forestilling! Så svaret blir såpass alvorlig – verden er i forandring og vi må alle finne ut hvordan vi skal forholde oss til det. Tid til vanlige hobbyer får jeg sikkert nok av siden, akkurat nå går det mye i grubling.