

Melancholia II
Iscenesatt roman om det vakre i det frastøtende
Melancholia II av Jon Fosse handler om det fundamentale i menneskelivet; om skam, verdighet, kjærlighet og død. Det er en sår historie om det å høre sammen med noen, om kroppslig og mentalt forfall.
Når kompaniet Ymist. tar romanen til scenen utforsker de både Fosses fortelling, og spenningsfeltet mellom samtidsdansen og et tekstlig drevet uttrykk. Slik sammenfatter de handlingen:
Stavanger, tidleg på hausten 1902: Gamle Oline kjemper seg opp den bratte brekka ifrå kaien og opp til huset sitt – med fisk i den eine handa og stokk i den andre. Kroppen verker, tankane surrar, ho tenkjer mykje på broren Lars, og dessutan kjenner ho at ho må på do. Oline skal døy i dag .
Fosse skriver fra innsiden av tankestrømmen til Oline, fra innsiden av den skrøpelige kroppen. Vi kan kjenne hvordan beina hennes verker, kjenne skammen over ikke å ha kontroll på kroppsfunksjonene sine. Fosses roman er et trippelportrett; Den er både et portrett av Oline, av kunstnerbroren hennes Lars Hertervig (1830-1902), og av forfatteren selv, som gir seg til kjenne i måten å se på, gjennom tekstens materialitet, rytme og pust.
Forestillingen Melancholia II er et forsøk på å gestalte en romans historie og språkrytme i et gjennomkoreografert fysisk språk. Skuespilleren ser på forfatteren, som ser på Oline, som ser på broren sin Lars, kunstneren.
Forestillingen hadde urpremiere på Tou Scene i Stavanger 30. september 2020.
YMIST.
Ymist. er et teaterkompani som består av koreograf og regissør Erlend Samnøen, og Morten Espeland, som skuespiller. I prosjekter der det tekstlege utgangspunktet ikke nødvendigvis er dramatiske tekster, utforsker Ymist. spenningsfeltet mellom samtidsdansen og skuespilleren sin forestillingsevne. Ved å skape uttrykk som er poetiske og assosiative søker Ymist. å gi grunnlag for at flere meningslag kan eksistere samtidig; et scenisk språk som ikke insisterer på distanse, men varme. Melancholia II, basert på Jon Fosse sin roman, er kompaniet sin tredje forestilling etter EDDA/Voluspå (2015) og Draumkvedet (2018).
Originaltekst
Jon Fosse
Dramatisert av
Oda Radoor
Dramaturg
Oda Radoor
Skuespiller
Morten Espeland
Regissør og koreograf
Erlend Samnøen
Scenograf og kostymedesigner
Maja Nilsen
Komponist og lyddesigner
Gaute Storsve
Lysdesigner
Ingeborg Staxrud Olerud
Tekniker
Alf Erik Fylkesnes
Produsentbistand
Ida Willassen
Produksjonsassistent
Jon Werede Hope
Søm
Line Jeanette Antonsen
Forlag
Colombine Teaterförlag
Forestillingen er støttet av Norsk kulturråd, Fond for lyd og bilde, Tou Scene, Fond for utøvende kunstnere, Bergensstiftelsen, Oslo kommune, Fritt ord og Vestland fylkeskommune
Sterkare teater skal ein leita lenge etter.
STORDEN
Får du eit høve til å sjå Morten Espeland og «Melancholia II» så gjer det, og viss du er skeptisk til Jon Fosse sin måte å skriva på, så gjer det i alle fall. Kanskje du opplever det som meg, at dette ikkje berre er skrift, det er musikk, det er dans, det er messe.
STORDEN
Det var veldig vakkert. Det var veldig reint og tilbakehalde, enkelt og avklåra. Slik Jon Fosse sin tekst er. Heilt konkret. Presis og repeterande, rytmisk og dynamisk, og heile tida kontrollert og krystallklårt. Ingen tunge setningar. Ingen utkropne metaforar. Ingen barokke utbroderingar.
STORDEN
Espeland og Samsøen har gjort det, eg hadde nære sagt, Fosse sin tekst bed dei om. Dei har gjort teksten til performance, altså til ei blanding av teater, ballet, resitasjon og biletkunst. Espeland dansar fram Oline, han skriv fram teksten, han lekamleggjer lengt, aldring, avmakt, angst og fortviling.
STORDEN
Det er utruleg sterkt å sjå. Han vert ei gammal kvinne, som skjønar sitt eige elende og som bed om at ho også vert henta, slik Sivert vert det og Lars vart.
STORDEN
Sterkare teater skal ein leita lenge etter.
STORDEN
Får du eit høve til å sjå Morten Espeland og «Melancholia II» så gjer det, og viss du er skeptisk til Jon Fosse sin måte å skriva på, så gjer det i alle fall. Kanskje du opplever det som meg, at dette ikkje berre er skrift, det er musikk, det er dans, det er messe.
STORDEN
Det var veldig vakkert. Det var veldig reint og tilbakehalde, enkelt og avklåra. Slik Jon Fosse sin tekst er. Heilt konkret. Presis og repeterande, rytmisk og dynamisk, og heile tida kontrollert og krystallklårt. Ingen tunge setningar. Ingen utkropne metaforar. Ingen barokke utbroderingar.
STORDEN
