Tor Wetle Wetlesen Hoem er gift og har to barn. Han jobber som lærer og er leder for Molde sjakklubb. Nå har han anmeldt premieren på Scener fra et ekteskap.


Det hviler noe mytisk over Ingmar Bergmann og Scener fra et ekteskap. Kunstnergeniet Bergmann lagde en tv-serie på lavbudsjett som tok Europa med storm og som til og med fikk skylda for at skilsmisseraten i Europa gikk oppover. Og ikonet Liv Ullman var med og greier. Tv-serien ble teater og har siden nitten pil og bue blitt satt opp med jevne mellomrom på de fleste norske scener. Jeg skal innrømme at jeg på vei til teatret lurte litt på hva hensikten var med å sette opp dette igjen. Teatersjef Kristian Lykkeslet Strømskag sier at han skal være modig i sin programmering. Er det fordi myteskikkelsen Bergmann er salgbar at man setter dette opp eller er det faktisk nyanser ved stoffet som er verdt å tolke igjen og igjen – og som Moldepublikummet fortjener å se. Hva er nytt og viktig her og nå i kveld? Og hva er modig med det? 

torwetle.jpg
Det nygifte paret opplevde premieren på Scener fra et ekteskap

Da jeg kommer inn i rommet forstår jeg temmelig raskt hva som er modig. Scenografien er så påfallende enkel at den nærmest kommuniserer direkte at her er det ingen som skal få gjemme seg for noen. Ingenting å lene seg på. Ingenting å stå bak. Alltid i fokus. Over et firkantet teppe på gulvet henger det en sekskantet lysramme som forteller at «Det er her det skal skje og vi skal se alt – alltid». Skuespillerne er overlatt til oss – betingelsesløst. Thats it. Jeg liker det. Publikum er plassert i behørig koronaavstand, men i sirkel rundt scenen. Derfor er det ikke bare skuespillerne som ikke får gjemt seg – det er oss også. Det slår meg tidlig at for å kunne engasjere seg i dette stoffet må det være intimt. Vi må kunne se vurderingene i øynene på de som spiller og vi må kunne kjenne oss som inntrengende kikkere i mer, la oss kalle det "fysiske scener". Dette får vi oppleve til fulle. Fra tid til annen henvender skuespillerne seg til publikum, som i dialog, som for å få svar eller holde forsvarstale. Vi må ikke gjøre noe, men får opplevelsen av å være viktig for karakterene på scenen. Det er inkluderende og krevende på en bra og underholdende måte. Det er ikke rom for å la tankene fly et annet sted. Du holdes inne i bildet og slippes ikke før det er slutt. Jeg kan forestille meg hva korona har gjort for publikumstallene, men fra et opplevelsesperspektiv er dette intet annet enn en gavepakke. En slags blessing in disguise? For etter å ha sett det slik er jeg ikke spesielt interessert i å se det fra avstand. Her får jeg ta del- uten risiko. Ja, takk.     

Bjørnar Lisether Teigen spiller en bra Johan, og får tidvis full payoff for sin humoristiske timing. Dette gir oss forløsende latter nå og da, også i de tyngste scenene. Det er også flott å få se Teigen få muligheten til å bruke hele registret. Kjersti Botn Sandal er god som Marianne, veldig god – og når Sandal slipper bikkjene og lar raseriet komme frem er det lite som minner om skuespill. Dette skjer nå tenker jeg. Hun vil jeg definitivt se mer av.  

Der man i begynnelsen av stykket lett tar parti med Marianne og fordømmer Johans egoistiske og patetiske sider der han lever ut klisjeen med altfor ung kjæreste, klarer forestillingen effektivt å balansere dette utover. Det er ikke noe fasit på samliv. Er det i det hele tatt mulig – og hva er vitsen? Jeg kan i hvert fall si at det det var vits i å gå på teater. Etter en eksistensialistisk heisatur med latter og tårer med et tema som aldri går av moten er det bare en ting å si: Dette var opptur! Åndelig gruppesex på høyt nivå. Dra og se på Scener fra et ekteskap så kanskje det blir et bidrag til, som det sies i stykket, at livet ikke blir et skjema der alle firkanter bare skal fylles ut.