Barselfeber er en mettet forestilling som handler om mer enn fødsel. Kjernen i fortellingen er båndet mellom mor og barn. Her er det barn som er ønsket og barn som er mindre ønsket, men er det så ulik motivasjon hos mødrene i utgangspunktet? Kan både deres motstand og lengsel være grunnfestet i et ego? 

Forestillingen belyser mange aspekter rundt det å få barn, og om krav, håp og forventninger hos en forelder. Det er ikke alltid like lett å skille på hva som er ytre og indre motivasjon hos mødrene, uavhengig av ståsted og generasjoner. Man kan spørre seg om de vet det selv? Er det uunngåelig at traumer arves? Hvor bevisst og fri er man i sin morsrolle? Som tilskuer kan man nok kjenne på ulike sympatier i forestillingen, kanskje også vekslende, men alle vil kjenne seg igjen – det er jeg helt sikker på. Og selv om tematikken lodder dypt, så glitrer det av humor underveis.

Visuelt sett er det stramme rammer som åpner store rom i scenografien gjennom vakker og gjennomtenkt lyssetting, lyd og ikke minst tynne lag med stoff som gir assosiasjoner til slør, hinner og sårbarhet. Hvor mange lag har vi egentlig? Hvor godt greier vi å skjule vår nakenhet?

Både åpningen og avslutningen av forestillingen gir assosiasjoner til performance art. Et grep jeg synes fungerer svært godt. I tillegg er den fysiske skildringen av en fødsel mesterlig utført, en blanding av kamp og pardans, og skuespillerne formidler spesielt kraftfullt i disse passasjene. 

Dette er teater på sitt beste – kunst, lek og samfunnskommentar. Bravo!