Kjære publikum

Velkommen inn i teatret. I kveld besøker dere to teatre. Det ene er teatersalen, her hvor vi spiller forestillingen Fanny og Alexander. Vi skal også inn i et annet teater; Familien Ekdahls teater som er diktet frem av Ingmar Bergman.

Historiens to barn, Fanny og Alexander, vokser opp i en teaterfamilie. Familien eier og har i generasjoner drevet et teater. For familien er ikke teatret bare en arbeidsplass – det er et hjem, et sted for lek, fellesskap og identitet.

I begge teatrene er fantasien en viktig ingrediens. Både i virkelighetens og i forestillingens teater. Til tross for alle prøvelsene Alexander gjennomgår, nekter han å gi slipp på sin forestillingsevne. Når verden blir trang, kald og autoritær, er fantasien en form for frihet. Når tryggheten forsvinner, blir fantasien noe mer enn lek. Den blir en måte å holde fast i seg selv på. For Alexander blir ikke fantasien bare en flukt fra virkeligheten, men en kraft til å møte den.

Fanny og Alexander er en forestilling som rommer både lys og mørke. Jul, fest, overflod, latter og kjærlighet – men også sorg, død, kontroll og frykt. Kanskje nettopp derfor oppleves historien så nær og virkelig. Livet er sjelden bare lyst eller mørkt.

I vår versjon av Fanny og Alexander blir historien fortalt gjennom barnas blikk. Barn ser ofte mer enn de voksne aner. Barn stiller spørsmål ved sannheter vi voksne har gjort oss ferdige med. Kanskje trenger vi det blikket enda mer i dag.

Vi lever i en tid hvor virkeligheten kan oppleves både stor, uoversiktlig og vanskelig å forstå. Vi møter sterke meninger, bastante sannheter og mennesker som gjerne vil fortelle oss hva vi skal tro på. Da trenger vi steder hvor vi kan stoppe opp. Se verden fra en annen vinkel. Forestille oss noe annet.

Teatret er et slikt sted. Ikke fordi teatret har alle svarene. Tvert imot. Jeg tror teatret er på sitt beste når det gir oss spørsmål vi kan ta med oss ut av salen og videre ut i verden. For oss på Teatret Vårt er det også en forestilling om hvorfor vi lager teater. Hvorfor vi trenger teater i den tiden vi lever i.

I sin tale til familien sier Oscar: «... jeg elsker den lille verdenen vi har skapt der borte på det vakre teatret vårt. Den store verden finnes der ute og iblant lykkes den lille verdenen inne på teatret å speile den store verden, om så bare for et øyeblikk eller noen sekunder, sånn at vi forstår den litt bedre.»

«ALLE LYKKELIGE FAMILIER LIGNER HVERANDRE,

HVER ULYKKELIG FAMILIE ER ULYKKELIG PÅ SIN EGEN MÅTE.»

Sitatet fra Anna Karenina av Lev Tolstoj kan være en overskrift for familien Ekdahl i Fanny og Alexander. Det sies forresten at Bergman tok familienavnet Ekdal fra Ibsens skuespill Vildanden. En familie som også strever med balansen mellom løgn og sannhet.

Som regissør er jeg på jakt etter de gode historiene. De som handler om hvor sammensatte, komplekse og irrasjonelle vi mennesker er, på godt og vondt. Mørket og lyset i oss. Det er å være på oppdagelsesreise. Jo flere forestillinger jeg lager jo viktigere blir denne oppdagelsesferden. Undersøke, rive i stykker, sette sammen, forstå litt mer, bli berørt, få nye tanker, innsikt. Alt det jeg håper publikum også skal få når de går i teatret.

Isak Jacobi, venn av Alexanders farmor i stykket, sier noe som gjør inntrykk på Alexander: «Mennesket kan synes lite og ubetydelig, men det bærer av-grunner, himler og evigheter inne i seg. Det kjedelige er at mennesket ikke forstår sin storhet. At det stadig lever med sin ubetydelighet. Sine virkelige muligheter utnytter mennesket sjeldent.»

I Fanny og Alexander har Bergman samlet tråder fra sitt liv, og sitt kunst-nerskap. Vi skal være takknemlige for alt han har gitt oss av filmer og teater. En kunstner som hele tiden undersøkte de samme temaene, stadig på forskjellige måter. Jeg liker det.

Arne Lygre, vår nye store dramatiker har laget denne versjonen av Bergmans tekst. Lygre er en dramatiker som skriver nettopp om sårbarheten vår, ensomheten, lengselen og behov for tilhørighet eller mangel på dette.

Shakespeares Hamlet er en viktig metafor i stykket, både i tekst og handling. I Hamlet dør hans far og moren gifter seg med onkelen. Faren går igjen og ber Hamlet hevne. I Fanny og Alexander dør faren, moren gifter seg med biskopen, og faren begynner å gå igjen for å se hvordan Alexander har det. Her blir hevnen annerledes.

Bergman skildrer et teaterliv og skuespillere, både med kjærlighet og et kritisk blikk. Selvopptattheten som kan overskygge det å forholde seg til virkeligheten. «Vi spiller våre roller, noen spiller dem slurvet, andre med stor omsorg» Det sier Alexanders farmor om å være menneske.

Alexanders mor har en selvransakelse: «Og sånn lever jeg livet mitt, i et vid-underlig selvbedrageri. Hva jeg virkelig er, vet jeg ikke ettersom jeg aldri har brydd meg om å finne sannheten om meg selv. Jeg bryr meg bare om meg selv og det er noe annet. Jeg bryr meg heller ikke om virkeligheten.»

Ingmar Bergman - en av filmhistoriens største fortellere

Ingmar Bergman (1918–2007) var en svensk film- og teaterregissør, manusforfatter, forfatter og teatersjef som regnes som en av de mest innflytelsesrike kunstnerne i internasjonal filmhistorie. Gjennom en karriere som strakte seg over mer enn seks tiår skapte han verk som utforsket menneskets indre liv, forholdet mellom tro og tvil, kjærlighet, ensomhet og dødelighet. Filmene hans har hatt stor betydning for både filmskapere og publikum over hele verden.

Bergman ble født 14. juli 1918 i Uppsala i Sverige. Faren var luthersk prest, og hjemmet var preget av religiøse tradisjoner og streng disiplin. Erfaringene fra barndommen satte dype spor og ble senere en viktig kilde til inspirasjon. Mange av hans filmer skildrer mennesker som kjemper med skyldfølelse, tro, skam og lengselen etter mening.

Som ung utviklet Bergman en sterk interesse for teater. Han studerte ved Stockholms högskola, men brukte mesteparten av tiden på studentteater og egne oppsetninger. Etter hvert fikk han arbeid som manusforfatter og regissør, først innen teater og senere i film. Allerede på 1940-tallet gjorde han seg bemerket som en lovende filmskaper, og i løpet av 1950-årene fikk han sitt internasjonale gjennombrudd.

Blant Bergmans mest kjente filmer er Det sjunde inseglet (1957), der en ridder spiller sjakk med Døden under pestens herjinger, og Smultronstället (1957), en poetisk fortelling om minner, alderdom og livets valg. Senere fulgte filmer som Persona (1966), Viskningar och rop (1972), Scener ur ett äktenskap (1973) og Fanny och Alexander (1982). Hver av disse filmene viser hans evne til å forene sterke menneskelige historier med et visuelt uttrykk som både er enkelt og dypt symbolsk.

En stor del av Bergmans kunstnerskap var knyttet til samarbeid med faste skuespillere og medarbeidere. Han arbeidet gjentatte ganger med skuespillere som Harriet Andersson, Bibi Andersson, Liv Ullmann, Max von Sydow og Erland Josephson. Sammen utviklet de et særegent filmspråk der ansiktsuttrykk, stillhet og små nyanser i skuespillet fikk stor betydning. Fotografen Sven Nykvist var også en sentral samarbeidspartner og bidro til det karakteristiske lyset og den visuelle stilen som preger mange av Bergmans filmer.

Ved siden av filmarbeidet var Bergman en betydelig teaterregissør. Han ledet flere av Sveriges viktigste teatre og iscenesatte klassiske verk av blant andre Shakespeare, Strindberg og Ibsen. Han betraktet film og teater som to ulike kunstformer som kunne berike hverandre, og erfaringene fra scenen preget ofte måten han arbeidet med skuespillere på.

Teatret Vårt har iscenesatt flere av Bergman sine tekster. Høstsonaten med Vivi Sunde i hovedrollen ble spilt i 2018 med regi av Terje Skonseng Naudeer. I 2021 ble skuespillerne Bjørnar Lisether Teigen og Kjersti Sandel bejublet for sin versjon av Scener fra et ekteskap. Regien var ved Tatu Hämäläinen og komponist Tatu Rönkkö ble nominert til Heddaprisen for sitt musikalske arbeid.

Høsten 2026 er det et av Bergmans mest kjente verk som settes opp som teaterforestilling på Teatret Vårt. Fanny og Alexander fra 1982 iscenesettes av Morten Borgersen med et stort ensemble.